Følelsesmenneske? Hva betyr egentlig det? Å være et følelsesmenneske?
Jeg selv mener jeg har mange følelser. Ikke så voldsomme kanskje… De holder seg på et “kontrollerbart” nivå. Og det skal jeg kanskje være glad for. Jeg var gjennom en operasjon i vår, som satte meg litt ut. Jeg har kjent på mange følelser som jeg har måttet “deale” med, men jeg har kommet meg gjennom perioden med “hodet i behold”.. Jeg er glad for at jeg er en “enkel” sjel, og har et lett humør. Men i noen sammenhenger føler jeg meg litt “annenrangs” på følelsesskalaen. Jeg har belyst dette i et tidligere innlegg, som jeg tenkte å dele med dere. Vi er alle mennesker. Vi er alle forskjellige. Vi bør alle være litt obs på hvordan vi utaler oss. Her er innlegget:
Er du et følelsesmenneske?
Dette begrepet eller uttrykket er i mine øyne litt “følsomt” i seg selv.
Det får meg til å føle meg rimelig annerledes og “feil” innimellom. Slår man opp betydningen av ordet så står det noe sånt som at man er en person hvor følelsene svinger fort. Fra 0 til 100 på sekunder, for å si det på en annen måte.
Men når det er brukt i dagligtale så brukes det ofte på en sånn måte (i mine øyne) som at det er noe man BØR være. Dette er selvfølgelig bare min oppfatning, sett utenfra, fordi jeg IKKE er et følelsesmenneske i ordets rette betydning.
Jeg har skrevet om dette før også, men jeg føler meg av og til litt “rar” eller “feil” når folk snakker om å være følelsesmenneske. Av og til møter man folk som blir litt blanke i øynene, og får et litt “hemmelig” drag rundt munnen, som om de er med i en egen klubb eller noe sånt, som sier:
“Ja… hun er et FØLELSESMENNESKE hun vet du”.
Så nikker de med et veldig anerkjennende blikk, og tydelig viser at det er DE også..
Så sitter jeg der da… Og skjønner at dette er noe jeg burde misunne dem. Å gråte så tårene renner sjarmerende nedover kinnene når taler holdes i brylluper, for så å le så taket løfter seg i sekundene etterpå.
For følelsesmenneskene er de med følelsene…
Og vi andre… Har vi egentlig følelser?
Ordet er litt “følsomt” spør du meg…Meg, som bare smiler når taler holdes i brylluper… Og som også smiler i sekundene etterpå
Andre innlegg om temaet:
Engasjement- lidenskapens lillesøster
(En reprise på et tema jeg er litt opptatt av. Jeg har kjent på mange følelser i det siste. Men selv når jeg er “langt nede”, så er det nok ganske mye høyere oppe enn folk flest 🙂 )















































