Ok… da er jeg offisielt “i gang”! Startskuddet har gått… Hva jeg snakker om? Skygge-fotoer vel! Det er ikke de helt spektakulære skyggene i starten av våren. Man må liksom varme opp litt, for å se mulighetene 😉
Den øverste er meg og søsters med god avstand, men likevel sammen på skyggen.
En trumpete sur Frodith, med en vill og gal skygge…
Noen porter er stengt for meg…
Veien opp til Ekeberg er full av trapper.
Jeg kan se ganske så grasiøs ut…i skyggen altså… 😀
Det er jo egentlig fredag som er kjole-dagen. Vel..jeg hadde kjole i går også jeg. Faktisk denne også! Men jeg hadde verken tid eller ork til å lage noen “kjole-fredag-reportasje”. Men i dag hadde jeg jo både tid og ork. Så her er gårsdagens og dagens kjole-feiring. Eller feiring av fri, vår og at livet er ganske bra. Det trenger man å feire litt, og da tar man kjole på 😉 Kjolen er fra Desigual, og ellers er det gammelt ræl alt jeg har på 😀
Jeg elsker dette ordtaket. Synes det sier alt, både bokstavelig og i overført betydning. Og jeg liker derfor å lage sånne skygger. Denne skyggen er litt LUR, og jeg har laget sånne tidligere. Når det meste av meg forsvinner på bildet, og bare vises i skyggen, så får det en litt morsom effekt. Synes du ikke? 😀
Oppover bakkene bar det, til jeg traff Karidansen. Vi fikk gjort mye i dag. Fotoshoot, skravling, trim, soling og masse luft. VI gikk 1 mil 🙂
Masse herlig sol. HELT varmt var det ikke ennå. Men absolutt mer en varmt nok. Jeg måtte av med anorakken flere ganger 🙂
Når man første går ut av “hulene” sine så gjelder det liksom å få utnyttet tiden maks. Jeg kombinerer sosialt liv med litt luft, trening og en og annen foto-shoot 😉 Skal man kombinere alle disse tingene så gjelder det også å tenke ut litt på forhånd. Varme klær og gode sko som i tillegg er litt “foto-shoot-vennlige”.
Det er vår i lufta, sola skinner og fuglene kvitrer. Men det er samtidig et kjølig drag om man ikke sitter i LY for vinden. Men jeg har STOR-kost meg i dag! Skravling, trim (gikk 1 mil) og foto-shoot. Ikke noe er bedre! Og til foto-shoot hjelper det også litt med et tre og boltre seg på…
Vel…ro deg helt ned..Dette er bare arkivbilde. Men poenget skjønner du sikkert. Jeg skal treffe Karidansen i dag. Vi skal gå “trimtur” i full fart oppover Akerselva, og IKKE så tett så klart. Vi tar ingen sjanser nei.
Det er litt stille på meg her om dagen. Ikke fordi jeg ikke har det bra. Jeg har det ganske greit på en måte jeg. Men det var LITT sjokkartet å begynne på jobb igjen etter påsken..
Jeg har nok aldri jobbet så mye som nå. Jeg har nok aldri LÆRT så mye som nå. Jeg har nok aldri vært SÅ ukomfortabel innimellom som nå. Jeg har nok aldri hatt det så MORO som nå, når det gjelder jobb.
Det er liksom alt i ett. Det er gøy å lære nye ting, spesielt når man har TID, når folk står ved siden av deg å viser deg, når du kan spørre om og om igjen. Når du kan øve deg. Når det er til noe du skal pusle litt med på fritiden. F eks en blogg.
Det er ikke LIKE gøy, når man helst bør lære det i løpet av en times tid, fordi man MÅ skal man klare å gjennomføre jobben sin. Det er ikke LIKE gøy når alt dette digitale man MÅ lære skal bli forklart gjennom en skjerm, hvor skjermbildene av personen som forklarer deg er bittesmå og hvor du faktisk er avhengig av å se personen på skjermen fordi forklaringen skal skje på tegnspråk.
I tillegg er det litt vanskelig å “gå hjem”. Man er liksom aldri gått TIL jobb, og man klarer liksom aldri helt å “gå hjem”. Fritid og jobb surrer sammen konstant.
Jeg er som jeg sa til noen her en dag: “Jeg er smilende og glad, med dundrende hodepine konstant”. Altså: Gøy- men utrolig krevende dette. Strikken er maks strukket.
Det er derfor litt stille på meg på ettermiddagen, i blogg-livet. Jeg spyr nesten når jeg ser en skjerm, etter arbeidstid. Og lar den derfor stå for det meste.
Men i dag er det helg, og jeg skal løpe elvelangs med Karidansen. Forhåpentligvis ta noen bilder, skravle litt, riste litt på kroppen. Deilig 🙂 Snakkes!
Jeg tenker en del når jeg går rundt i friluft. Når jeg slipper ut av boblen min som hjemmekontoret er… Jeg tenker en del når jeg går står og tar opp av posene etter å ha vært i butikken. Jeg tenker en del når jeg står foran vasken for 100. gang denne dagen…
Som du vet har Salt og Pepper blitt filmstjerner. De er nesten blitt litt høye på pæra her… Går med nesa i sky og tror det “er noe” liksom.. Men det gjør de jammen rett i, for de er skikkelig flinke, og gjør stor suksess blant barna tror jeg. Snart begynner de nok å skrive autografer.
Historien under kan du også forstå tror jeg. Den handler om hva Salt og Pepper har gjort i påskeferien. Se på munnen min, og litt på TINGENE som er i bildene, så vil du skjønne det meste selv om du ikke kan tegnspråk.
For å si det rett ut så nærmest RYKER DET av hjernen min om dagen! For å si det rett ut så føles det som å være bundet fast til en karusell som går ALT for fort rundt..
Jeg er presset til det ytterste når det gjelder hva jeg klarer å “ta inn” av digitale greier nå om dagen. Situasjonen med corona og hjemmekontor gjør at vi må lære masse nye digitale saker. Nye plattformer å forholde seg til, nærmest daglig. Jeg HENGER MED så vidt det er, og jeg blir glad når jeg får det til. Men du vet hvor god jeg var på disse tingene i utgangspunktet?? Omtrent på 0 liksom.
Det gjør at det er SÅ krevende for meg å henge med. Der de andre må yte 70-80 % for å få det til (noen andre synes jo også det er LITT vanskelig), må jeg yte ca 500 % for å få til det samme. Da er det vel ikke rart at hjernen koker, og hodet spinner vilt rundt…
I dag startet jeg dagen med skallebank, og sånn har det vært mer eller mindre hele dagen. Jeg håper det gir seg når hjernen ikke er overopphetet lenger… 😉
