Som du kanskje fikk med deg HER, har Salt og Pepper vært “stand-in” i dag. De må stadig vikariere en eller annen plass. Men jeg bestemte meg for å dra snuten ut av heimen noen timer. Småsnufse snuter trenger også luft 🙂
Her er to som har vært stand-in før. I 2020 skulle det ikke være barnetog, og Harald og Sonja skulle IKKE stå å vinke på balkongen, fordi det ville dra mye folk til byen uansett. Det året stilte Salt og Pepper opp, og vinket for harde livet fra “balkongen” sin…
I år er de nesten stand-in igjen…Ikke for Harald og Sonja, men for MEG.. Kongenykker? Neida…litt dårlig form. Ville helst ligget under dyna. Tatt covid-test. Heldigvis negativ. Så jeg våger meg en tur utpå, noen timer. Ikke noe tog…Ikke noe voldsom farting. Det får stand-in-ene mine ta seg av 😉
Nei da, dette innlegget er i gaten: Gå som om du mener det! Jeg har skrevet om det før, og MÅ bare gjenta det: Det er helt utrolig hva man kan “komme unna med” med den rette “attituden”. Ja, her snakker vi klær altså…om ikke akkurat keiserens. FOR korte skjørt, for dyp utringing, for gjennomsiktige klær til feil anledning…Ja, mange feller man kan gå i, og som KAN rettes opp i om du plutselig sitter med beinet i saksa…
Når man f eks som i kveld, på grunn av latskap, valser ut i pysjbukser, midt i Oslo sentrum. Skal bare ha noe småtteri på butikken, gidder ikke skifte. Pysjen er i “grenselandet”, men med rett blikk, hodet hevet, rak rygg og alt det der stirrer man folk rett i øynene. Det er ikke en “kjeft” som ville innbille seg noe annet enn at dette er en “helt vanlig Frodith” som er ute og går. På grunn av attituden altså… Man må se ut som det skal være sånn!!
(ikke denne pysjen jeg valset ut i…men du skjønner greia?) Den slappe, sliten looken HER hadde ikke lurt NOEN:… )
Det gjelder selvfølgelig også når man skal se fin ut. Man må se ut som man TROR man er fin. Da blir man det 🙂 Mye (om ikke alt) ligger i utstråling og holdning
Her er de kjolene jeg har kjøpt på Fretex, med ca samme snitt som den nyeste som jeg kjøpte på Fretex i går. Bildene av den nyeste kjolen finner du HER. En bitteliten photo-shoot ble det nemlig i dag 😀 Inne på Nasjonalmuseet 😀
Men altså her er flere kjoler kjøpt på Fretex for 149 kr 🙂
Jeg har en svakhet for at de er ettersittende over brystet, for så å svinge utover litt under der, slik at det dekker det det skal som er litt på “vidvanke” nedover der… 😀
Denne kjolen har jeg kastet i den stor kjole-kaste-økten her i vinter. Den var sliten og ødelagt, men har gjort nytten sin.
Denne vinterkjolen i ull er har kanskje et litt lavere “liv” enn den over og den nyeste, men samme opplegget. Trang over brystet og dekkende nedover. Denne er også kastet etter å ha gjort nytten sin en god stund. Flere år.
Jeg har en favoritt- Fretex der jeg finner mye fint. Og siden den ikke ligger langt hjemmefra, så kan jeg plutselig få meg en ny billig kjole på vei hjem etter å ha vært ute og kjøpt middag. Snakk om kjolegal! 😀
Når man er født i 1911, slik Louise Bourgeois var, så var livet som kvinne nok mye slik hun beskriver det. “Hovedpoenget” eller hovedoppgaven man hadde som kvinne opplevdes nok for mange å være bestemt av “samfunnet”. Man skulle vokse opp og gifte seg, og når det var gjort så besto livet videre i å være “huskvinne” og fødemaskin.
Det var ikke særlig muligheter for å få gjort noe med dette. De fleste fant seg nok stilletiende i det, i mangel på et demonstrasjonstog å stille i… Det var ikke særlig mange av dem på tiden Louise Bourgeois var ung kvinne.
Som kunstner derimot har man jo alltid mulighet for å sette fingeren på alt som er “feil” i samfunnet. Også som kvinnelig kunstner. Verkene viser tydelig hennes syn på den mye foraktede kvinnerollen hun mener mange har måttet spille i sitt liv.
Kvinner som sexobjekter? Uten hjerne eller hode overhode…
Kvinner som det ikke bare var forventet skulle passe hus og føde barn, men som i følge Bourgeois var FANGER i sine egne hjem…
Rebellen og samfunnskritikeren så ut til å leve i henne til hun døde 98 år gammel. Også de siste bildene hennes viste “demonstranten” i henne. Hun som ønsket å si fra. Hun hadde funnet sin måte å si fra på.
Melke og fødemaskin?
Jeg var på Nasjonalmuseet i dag igjen, med Karidansen.
Lyshallen der er genial. Store flotte rom, med mye lys og plass. Og der er det rullerende utstillinger av SÅ mange forskjellige kunstnere. Kjempegøy å se å mye forskjellig kunst, lære mer om ulike kunstneres tanker og liv. Vi ble sittende å diskutere i kafeen etterpå, tanker og bakgrunn for kunsten.
Jeg simpelthen ELSKER å ha årskort på Nasjonalmuseet 🙂
Frodiths Avis hadde etter intens etterretning fått nyss om at primus motor for det beryktede bloggtreffet i Trondheim, Kari Engesvik, skulle ankomme Oslo i mai.
Etter å ha oppdrevet ankomstdatoen sendte Frodiths Avis redaktør og utegående reporter, Frodith Frodithsen,- altså meg, for å forsøke å få til et intervju med den noe medie-sky Kari Engesvik. Bloggeren og primus motor for bloggtreffet i Trondheim var sett i nærheten av Stockfleths kafe, med det skulle vise seg å bli alt annet enn lett å få tak i henne. Flere kanelboller, og bøtter med kaffe måtte til før jeg fikk øye på henne der jeg satt.
Jeg var lynraskt ute av den kafeen hvor jeg hadde tatt sittet i skjul, og med et haleheng av mine fotografer prøvde jeg å få kontakt:
“Kari Engesvik! Hallooo! Er det mulig å få et intervju med deg? Hallo!! Kari Engesvik!!”
Den berømte bloggeren så ikke ut til å ense mine ord, og prøvde uten hell å gjøre seg usynlig der hun kom skridende oppover fortauet. Med krummet rygg og en hånd foran seg forsøkte hun å skjerme sin identitet.
Da hun skjønte at medioppbudet var for stort prøvde hun til og med på et tidspunkt å skremme oss: “Husj!! Husj!!” Hun nærmest spyttet ordene ut, mens hun holdt hendene opp foran seg lik en panter klar til angrep: “Husj!!”
Hun bukserte seg forbi meg og alle kameraene og med en panters smidighet og bestemthet forsvant hun inn døren på Stockfleths.
Jakten var i gang. For når en slik berømthet er i byen så lar man ikke sjansen gå fra seg til å få til et intervju.
Jakten fortsatte innover i lokalene. Kari Engesvik foran, og utegående reporter etter. Opp trapper…ned trapper… Gjennom dører… Forbi kjøkkensonen. En tur innom toalettet… En tur innom kjøkkenets lokaler (ved disse tilfellene ble Frodiths Avis ventende på utsiden). En tur ut på gateplanet og fortauet igjen i lynets fart, med FA sin mediestab i hælene.
Da vi ankom lokalet for 4. gang etter all denne løpingen sto hun allerede ved disken, med et nærmest overrasket og sky uttrykk i ansiktet. Hele panter-attituden var som rent av henne, og en sky og vakker sebra sto foran meg der i all sin prakt:
Hun tittet først litt undrende på meg, som om vi skulle ha sett hverandre før ved en annen anledning, og så ikke ut til å dra kjensel på at det var jeg som hadde jaget henne gjennom halve byen og Stockfleths lokaler opp til flere ganger. Men mulig dette var et spill for galleriet, slik som sånne berømtheter er kjent for å bedrive.
“Åååå, er det deg!!?”, sa hun med et skjelmsk smil. Glimtet i øyet var på plass. “Er det ikke Frodith Frodithsen fra Frodiths Avis?”
Jeg måtte jo bare bekrefte at det var det, og etter noen innledende høflighetsfraser og noen greie avtaler angående intervjuets form og begrensninger fant vi en plass i lokalets underetasje. Godt skjermet fra innbyggernes nysgjerrige blikk. Intervjuet kunne endelig starte…
Frodith: Jeg har hørt rykter om et forestående bloggtreff i Trondheim. Når er dette, og er det fullbooket?
Kari: Bloggreffet er 3.- 4. juni, og det er åpent for alle bloggere, både de med egen blogg og de bloggløse bloggerne. Det er IKKE for sent å melde seg på. Hoteller er det nok av i Trondheim, og plasser rundt bloggbordet og i bloggfellesskapet har vi til alle som vil. Ta kontakt med meg, Kari Engesvik, og meld deg på. Jeg vil gi deg mer informasjon.
Frodith: Noen lurer på om det kanskje er litt “skummelt” å komme, hvis de ikke kjenner noen på forhånd. Og det er det jo mange som ikke gjør. Vil det være vanskelig å bli inkludert i dette fellesskapet?
Kari: Nei, absolutt ikke! Vi er som dere kjenner oss fra bloggene. Snille, blide, tullete og med alle andre variasjoner vi har vist på blogg. Skumle er vi ikke! Men vi liker å tulle og fjase litt, så litt “galskap” må man regne med.
Frodith: Hva er det som skal skje i Trondheim? Bortsett fra hyggelige samtaler, god mat og gleden over å få nye bekjentskaper?
Kari: Vi har lagt noen planer for noe vi kan gjøre sammen. Det kan du lese om på bloggen min f eks HER. Ellers er noen av begivenhetene som skjer den helgen av hemmeligstemplet karakter. Den som kommer får se 🙂 Vi satser på mye kos, fine samtaler, litt moro, tull og fjas. Alle som kommer er med og skaper dette treffet når vi møter hverandre 🙂
Frodith: Hvis du skulle si en liten oppsummerende kommentar til de som leser dette intervjuet, hva ville det være?
Kari: KOM på bloggtreffet i Trondheim 3.-4. juni! 🙂
Jeg vet ikke om Fretex har tenkt så mye over det. Og jeg vet ikke hvor mye du bryr deg om akkurat det, at Fretex er storleverandør av akkurat kjoler til Frodithen.
Men egentlig gagner det deg også når du tenker litt over det…. Jeg blir fryktelig glad over å kunne svinse gatelangs i luftige lette kjoler i sommertemperaturer. Og når jeg er glad så blir jeg INNMARI grei!! Så da blir jeg jo mye greiere å ha med å gjøre her inne også, på blogg.. En SUR Frodith vil jo INGEN ha!! 😀
Nyanskaffelsen kostet 149 kr på Fretex, og har omtrent samme snitt som de jeg har kjøpt der før. På forskjellige måter. (Tenkte jeg skulle vise deg de andre kjøpt på Fretex senere i dag) Denne blir i alle fall en favoritt i sommer. Garantert!!
Av og til tipper jeg nesten over, der jeg står og vrir og vender på meg for å se best mulig ut 😀
Men jeg henter meg som regel inn igjen, selv med bare EN fot…..
Og da tusler jeg bare videre….
En lynrask photo-shoot inne på Nasjonalmuseet. Karidansen er fotograf. 🙂
Før gikk det mest i korte kjoler. Godt nedenfor rumpa da…jeg vet hvor “grensen går” for å si det sånn. Men korte. Gjerne med tights eller tjukke strømpebukser under, og et par tøffe støvletter til.
De siste årene har jeg fått nesten like mye “hekt” på lange kjoler. Før likte jeg det ikke. Følte jeg så enda lengre ut, og at jeg var lang nok fra før. Nå synes jeg det er bare kult. Jo lengre- jo bedre 😀
Neida.. Men synes jeg kler lange kjoler også.
Veldig ofte har de strikk i livet, slik som kjolen over, og veldig ofte er det noe turkis i dem… Litt svak for turkis også. Ikke bare kjoler…
Kjolen under fant jeg på Fretex i dag. Bare kjøpte den, uprøvd…For lang kø, og jeg hadde en handlepose med en is i som var i ferd med å smelte.. Så den ble med hjem. Kjolen altså 🙂 Den minner meg litt om kjolen over, selv om den er uten ermer, og er mye mer svart enn den er turkis. Men den har NOE av samme uttrykket, og stoffet var det samme. Og siden kjolen OVER ble brukt så mye og lenge at strikken gikk ut av den, så var det på tide med en ny 😉
Er det fint vær i morgen så skal den få bli med ut 🙂
Jeg jaget “hangoveren” etter gårsdagens “fest” på dør med en to timer lang treningsøkt i dag. Skallebank på mårran, men fikk ikke lov å skulke trening. Selv om jeg overhodet ikke hadde lyst til å gå ned det å begynne…
Ble glad når jeg kom i gang, og sitter med verdens beste samvittighet og koser meg på kafe nå etterpå. Hodepinen forsvant og det er mulig jeg har fått litt energi til å klare noen andre småting i dag til og med 😂
Sola skinner, og tror jeg skal rusle meg en liten tur. Spekulere ut noen godsaker jeg og Hr Frodith kan spise til middag 😊
Ja, spør du meg så er det det! Jeg kjenner en intens boost av en dose med Abba. Den gamle Abba-musikken er ren og skjær lykke. Treffer meg midt i hjernen en eller annen plass, eller kanskje det er hjerte… Uansett så utløses en hel masse endorfiner og noe nært liknende rus når jeg hører musikken.
En ting er å ha det på øret når jeg trener. Det gjør at beina vil løpe og hjertet vil danse. Så det er flittig i bruk når jeg trener.
Men i går var jeg altså på Mamma Mia- musikalen! Satt på 3. rad og så ALT! Mimikk, gleden hos de som spiller, scenearbeidere i sving. Det var bare så verdt pengene! En plass langt framme. Musikken er jo Abbas, selv om det ikke er DE som synger og spiller. Melodiene de har laget, klangene, sammensetningene….de lever et eget liv. De gleder uansett hvem som framfører dem! Og skuespillerne og sangerne gjør en kjempejobb de. Vakre stemmer, morsomme kostymer, herlig innlevelse, jeg TROR på dem. Fantastisk rollebesetning i går, ikke alle de “faste” så vi, men det spilte ingen rolle. Jeg så at de ELSKER å spille Mamma Mia! Alle som en! Selv om noen av dem sikkert må ha spilt forestillingen hundrevis av ganger.
For en herlig start på helgen!
Jeg har LITT skallebank i dag, omtrent som jeg skulle ha vært på fest.. Men det er det jammen verdt. Siste ti minutter sto hele salen og danset sammen med skuespillerne 🙂
