Jeg har gjennom flere år feiret fredagene. Når det er hverdag og jobb er dette dagen å feire litt ekstra. Fredagene er som en god vår. De er håpet og lyset. Uten HELT å ha satt i gang moroa ennå. De er liksom løftene om alt som skal komme.
Så derfor kler jeg meg i kjole på fredagene, for å feire dagen. Fra morgenen av så klart. Så blir jobbdagen NESTEN som en fridag, og i alle fall full av moro og glede.
Jeg har ikke begynt i jobb igjen enda, men det ER fredag. SÅ jeg feirer i dag også jeg. Foran meg ligger en god helg, før jeg igjen begynner på jobb for høsten.
Ja, du kan resten av uttrykket? Skal vel ikke skrive sånt skriftlig? Innholdet betyr i alle fall dette med karma og konsekvenser av handling er noe dritt. Og det kan man vel være enig i?
Hvis noen har oppført seg dårlig på en eller annen måte, så er det jo greit at de “får igjen”? Av universet. At universet rett og slett bare bestemmer seg for å “grisebanke” dem litt. Greit det? For man SKAL oppføre seg bra, slik det er beskrevet i Kardemomme by. Skal man ikke?
Ok… hvis vi er enige om det. At dårlig oppførsel fortjener en eller annen form for “straff”. Man har oppført seg dårlig mot noen, sagt sårende ord til uskyldige folk eller rett og slett bare “krasjet” et party på grunn av utidig oppførsel. Da er det vel bare fortjent at “universet” straffer de personene med en real skallebank dagen derpå?
Men hva med når man oppfører seg bra da? Man er snill og grei dagen lang egentlig. Gjør ikke en flue fortred. Hvorfor skal DA universet komme med en passe dose tildelt dritt? Man fortjener vel ikke straff da eller? Ved dårlige handlinger er det greit med litt skallebank og et klaps i bakhodet. Men ved helt “grei” oppførsel burde vel universet dele ut blomster? Eller?
Hvis ikke burde det i så fall være lov å si at “Karma is a bitch!”
Eller kan det være sånn at “universet” og karma ikke har noe å gjøre med at jeg fikk den vonde ryggen for 14 dager siden? 😉
Nyvaskede gater etter gårsdagens regnskyll fylles igjen med sultne lokale turister..
El-sparkesykler som vrinsker steiler og kaster folk av… Jenter som fniser og ler med magetopper.. Gutter som vrikker på rumpa og kaster på håret..
Hun og han med det grå håret som vandrer hånd i hånd i en sol på vei ned…
En søvnløs trikk som dysser folket i søvn både dag og natt. Med sin monotone sang snor den seg gjennom gatene fylt av mennesker i alle regnbuens farger.
Det er lett å leve på forskudd. Mange av oss har problemer med å leve her og nå. Ja, kroppen ja, den er jo her og nå. Men hodene surrer i vei, med hendelser som skal komme eller opplevelser som har vært.
Noen ganger er det gleder vi tar på forskudd, som Aksel Sandemose. Og det å glede seg litt er jo bare sunt kanskje? Tar man gleden på forskudd får man jo dobbel dose, hvis det skulle vise seg å bli like bra den dagen det VIRKELIG skal skje. Og blir det ikke SÅ bra, vel…så har man i det minste fått EN gang med glede da…
Men hva med å leve på forskudd når det er ting man gruer seg for da. Det blir jo egentlig dobbelt trist. Noe som kan vise seg å ikke trenge å bli noe vanskelig, BLIR vanskelig… i det minste EN gang. Den gangen på forskudd. Og hvis det virkelig blir DRITT den dagen man har gruet seg for, du går på en skikkelig smell. Ja… så har man fått dosen to ganger da….
Ta sitatet til Aksel Sandemose, og vri litt på det:
“Jeg gruer meg alltid på forskudd til vanskelige hendelser, ellers blir det aldri noe av dem”
Vel… hva er vel bedre om det du gruer deg til ALDRI skjer? Så la være å grue deg da!! Da slipper du i alle fall EN gang. Og faktisk kanskje to også..
Nå har folk begynt å snakke om at de gruer for høsten allerede. Skal vi grue for høsten helt fra juli liksom! Høsten er ikke NÅ! Den VIL komme! Ingen muligheter for å rømme unna. Men det er TIL HØSTEN!! Altså om over en måned. Og når vi er kommet DIT at det virkelig ER høst, så bruker mange tiden på å grue for vinteren og bare gå å glede seg til vår og sommer.
Hvis vi skal holde på med å leve alt på forskudd, både på godt og vondt, så blir livet preget av mye venting. Et evig venterom. På noe som skal komme, eller kanskje komme..
Hva med å legge bort hodet, hvis det er mulig…. i alle fall deler av det som er inni der…og bare VÆRE litt…?
Vi har koset oss i dag, med tur langs vannet fra Vippetangen til Aker Brygge. Kafe så klart.
Så kom regnet og vi tok tilflukt på trikken, før vi gikk innomhus på Oslo City. Øverst oppe der har de en kafe, som jeg pleier å gå på. Veldig ofte har jeg kledd meg for å matche interiøret 😀 Ser i alle fall ut sånn i dag….
Av og til kjenner jeg meg veldig takknemlig. Takknemlig for det livet jeg “får lov” å leve. Det er mye å være takknemlig for, kjæreste, familie, venner, jobb, kolleger, omgivelsene generelt: landet, byen, området. Det er mye rundt oss som vi ikke en gang tenker på gjør livet vårt, men som faktisk gjør det til at livet mitt er AKKURAT sånn som jeg liker det: folka på nærbutikken som man kan slå av en prat med, ansatte og kunder på stamkafeen som setter i sving tankene mine når det gjelder skriving, bare ved å være til- leve SINE liv.
Vi er alle vevd sammen til et fint varmt teppe mer eller mindre tilfeldig.
Og så har jeg dere som leser her inne. Leser og kommenterer. Dere er også en del av dette “lappeteppet” som gjør livet mitt varmt innimellom.
I går tok jeg opp et tema som er litt sårbart: Hvordan sørger man? Jeg fikk så mange fine kommentarer, der folk torde å åpne opp litt. Være ærlige og sårbare i svarene de ga. Det kan koste litt for noen. Men svarene kom.
Jeg vil bare si takk til alle som leste, og en liten ekstra takk til de som kommenterte og ga meg sitt syn på temaet. Svarene varmet – som lappene i teppet ❤️
Klesbutikker var det der også. Men jeg kjøpte ingenting. Jeg fikk jo til og med en tynn, fin jakke da jeg var hos barndoms-venninnen min i går.
Så jeg trengte ingenting. Selv om det var “kjole-heaven” der inne!! Men jeg får vel si jeg har NOK kjoler for en liten stund nå…
Gikk innom og kjøpte de siste sesongene av NCIS som vi manglet på vei hjem, Prøvde meg på et fotooppdrag, det fra Docogdask på listen… men fikk ikke helt til. Ble et kult bilde likevel… Skal prøve fotooppdraget en annen dag..
Det finnes få fasiter når det gjelder livet. Av og til skulle man kanskje ønske det var en? At man kunne Google litt, finne en fasit, eller i det minste noen “regler” og så følge dem slavisk.
Noen ganger får man kanskje inntrykk av at det ER en fasit et sted, for noen mennesker oppfører seg eller uttaler seg som om det ligger en “bok” oppslått et sted hvor det er beskrevet hvordan man skal oppføre seg. Hvordan man skal VÆRE.
Av og til er det kanskje inni ens eget hode. At man selv går rundt og føler på usagte forventninger. Det ligger liksom i “lufta” i noen sammenhenger. At SÅNN og SLIK er rett å oppføre seg.
Ta for eksempel sorg. Det forventes at man skal være lei seg. Helst gråte. Og de fleste av oss gjør kanskje det. Masse også. Men ikke alle. Betyr det at man er “feil”? At man er litt “feilvare”, fordi man tar inn ting, og kjenner på ting på en annen måte. Går gjennom følelsene og opplevelsene på en annen måte. Nei, selvfølgelig ikke, tenker du kanskje. Og jeg er enig. Men de usagte forventningene kan av og til være noen andre. Eller… det sitter muligens bare i ens eget hode. Usagt forventninger kan man ikke bevise… og muligens er de altså derfor bare eget oppspinn?
Når det gjelder meg selv: Jeg sørger. På min måte. Mister jeg folk nær meg, så gråter jeg. Masse også, i akuttfasen. Men etterpå sørger jeg på en annen måte. Ingen gråt. Masse tanker. Gode minner dukker opp, og bæres med meg. Hver dag! I flere år til og med! Men det kommer ingen tårer. Jeg bærer menneskene med meg i hverdagen, med et smil. Savnet er der, det å skulle kunne ha opplevd mer sammen. Det å skulle kunne fortalt om spesielle hendelser til dem.
Akkurat i sånne situasjoner så tenker jeg inni meg: “Jeg trenger jo ikke fortelle. De ser det nok!”
Så hvordan sørger man? Det finnes virkelig ingen fasit.
Hvis man opplever mye i livet som føles urettferdig, er det lett å bli bitter. Noen opplever kanskje mye vondt, og det vil etter gjentatte ganger kanskje føles som om NOE eller NOEN er etter deg. Det føles nok ikke alltid så rettferdig at NOEN skal få oppleve vanskelige ting IGJEN og IGJEN, mens andre tilsynelatende ser ut for å “seile gjennom livet” i en diamantbelagt gondol…
Vel…jeg tror ingen BARE “seiler gjennom livet”…Jeg tror det er litt “bølger i sjøen” i dårlige “rustholker” for oss alle innimellom. Vi har bare litt forskjellige måter å komme oss gjennom “uvær” og “dårlig farvann” på..
Men en ting som er viktig i alle fall, er å ikke bli bitter i etterkant, hvis man skulle ha litt flere “bølge-turer” enn de andre… For bitterhet spiser bare opp en selv, og rammer ingen andre egentlig. Selv om man i noen tilfeller kanskje skulle ønske det… En veldig klok mann sa en gang:
“Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender.” (SItat: Nelson Mandela)
Og han visste garantert hva han snakket om.
(En liten repost av et innlegg jeg skrev i 2019- med dagens bilde. Jeg reposter av og til innlegg hvor jeg synes jeg har hatt noe klokt for meg 😉 )
Jeg ba “her om dagen” om fotooppdrag jeg kan gjennomføre. Snike meg rundt å prøve å fotografere alskens rare forslag. Jeg har NOEN begrensninger, men ikke mange. Jeg tolker oppdragene på min måte, så jeg kan få til det meste. Her er oppdragene jeg har fått så langt, og deres oppdragsgivere 😁
