Jeg skrev et innlegg for en stund siden om dette med å “hoppe i det”, eller “stupe ut i det”. Når man er kommet i en viss alder er det litt tyngre å stupe så veldig…Eller mulig det ikke har så mye med alder å gjøre, men mer med personlighet å gjøre. Noen av oss har mer “Ludvik i oss” enn den velkjente “Solan”. Gir deg en liten reprise på hvordan det kan kjennes innimellom, når man egentlig ikke har så lyst til å verken stupe eller hoppe i det:
“Stup ut i det!”
Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”. “Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.
Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….
Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…
Rosa er rosa. Gi litt ros til de som fortjener det. Gi en rose til de som fortjener det. Gjør verden rosa når den kan virke litt grå Så får du noe annet å tenke på
Hvis du lurer på hva jeg holder på med her, så er det en liten januar-utfordring, og du må lese på “Frodiths lille januar-moro” for å finne ut av opplegget og hva oppgavene går ut på 🙂 Fremdeles mulig å bli med. Si gjerne fra til meg hvis du har begynt, så jeg kan legge deg på listen med linker 🙂
Og hvis du får lyst å se hvem andre som er med, så finner du de på linkene under her.
Er det noe rart vi har blitt som vi har blitt? Vi som har vokst opp med “barne-tv-en fra helvete “? Drittskumle, gale, figurer som skremte livet av oss den gangen vi var små. Eller i alle fall gjorde oss litt rare, frustrerte og småville før vi skulle legge oss.
Etter å ha lett halve Tønsberg rundt etter Slottsfjell -museet, og blitt kliss, klass gjennomvåte, fikk vi endelig treffe våre skumle barndoms -“helter” 😂
Pompel og Pilt og Gorgon Vaktmester..
Mr Nelson…
Mr Nelson og Pernille og Tralle Tonetroll…
Og noen veldig gale kaniner som het Knupp og Dupp 😂🤪
Klar for en ny dag! Verden venter. Det regner i strie strømmer, men vi har gjort unna trening og er på vei ut på shopping. Gallerier, utstilling, hvem vet?
Hvis du lurer på hva jeg holder på med her, så er det en liten januar-utfordring, og du må lese på “Frodiths lille januar-moro” for å finne ut av opplegget og hva oppgavene går ut på 🙂 Fremdeles mulig å bli med. Si gjerne fra til meg hvis du har begynt, så jeg kan legge deg på listen med linker 🙂
Og hvis du får lyst å se hvem andre som er med, så finner du de på linkene under her.
Ja… Dronningen er meg, og jeg har til og med vært på et slottsfjell… Eller det er jo Slottsfjell med stor S. Så da skjønner du hvor jeg er på ferie 😁 Tønsberg! Altså ikke høye fjellet vi har besteget..
I forhold til enkelte sider i livet stiller jeg ekstremt høye krav til meg selv. Spesielt når det gjelder jobb er jeg “kravstor”. Det er både positive og negative sider ved å ha så høye krav til seg selv.
På den positive siden tror jeg at jeg er så GOD til det jeg gjør fordi jeg stiller høye krav til meg selv. Hvis undervisningen ikke går som den skal, så er det MIN FEIL. Sånn ser jeg på det. Hvis det er EN elev, uansett forutsetninger og tilleggsproblemer, som ikke fungerer eller klarer å delta, så er det MIN feil. Det er aldri noe “feil” med eleven. Det er mitt opplegg som feiler. Sånn ser jeg på det. Det gjør at jeg er kreativ, finner nye løsninger, pusher meg selv til å tenke nytt, utvikler meg som pedagog OG som menneske. Alle skal kunne delta, og det er opp til meg å tilrettelegge.
Ikke alle tenker sånn, og skylder i stedet for på elevens tilleggs-vansker eller på de fysiske rammene for undervisningen, som ligger HELT utenfor en en selv. Jeg mener at jeg ikke blir GOD til det jeg gjør, om jeg skylder på andre ting enn meg selv.
Den negative siden ved å ha FOR høye krav til seg selv i forhold til jobb, -noe jeg har innimellom-, er at man får mange søvnløse netter, litt for høye skuldre og lar det ta LITT for mye av tankene og tiden min. Også fritiden. Jeg jobber med saken…. Prøver å si til meg selv at jeg gjør så godt jeg kan. Og at antagelig den innsatsen jeg legger inn for å være best mulig, kanskje er 50 % mer enn de fleste andre ville lagt i samme oppgave. Ergo burde det være mer enn bra nok!
Det er nemlig der problemet ligger for en del av oss med “flink-pike”-syndromet. Vi klarer ikke å definere:
Jeg er rar! Jeg liker å være rar. Jeg legger noe positivt i ordet rar. Skille seg ut. Tørre å være seg selv. Tørre å leke. Tørre å ikke være helt som alle andre. Ikke fordi det er noe mål i seg selv å være rar. Men når det nå en gang er sånn at man ER litt rar, helt uten at det er planlagt, så faktisk omfavne det. Tørre slippe ut “den gale jentungen” som bor på innsiden akkurat når hun vil ut. Tørre å tulle og fjase uten snev av blygsel. Fordi det gjør meg glad. Om det gjør meg aldri så mye RAR i andres øyne 🙂
Voksne mennesker som er godt oppi 50-årene burde ikke ligge sånn på bakken for å få morsomme bilder. Da er man litt rar. Voksne mennesker skal oppføre seg…. Men kan man ikke gjøre begge deler?
Hvis du lurer på hva jeg holder på med her, så er det en liten januar-utfordring, og du må lese på “Frodiths lille januar-moro” for å finne ut av opplegget og hva oppgavene går ut på 🙂 Fremdeles mulig å bli med. Si gjerne fra til meg hvis du har begynt, så jeg kan legge deg på listen med linker 🙂
Og hvis du får lyst å se hvem andre som er med, så finner du de på linkene under her.
Kofferten er pakket. Hodet koblet vekk. Kroppen i feriemodus altså. Jeg HAR fremdeles et hode. Det er mest hjernen som er koblet fra…Jobb-hjernen. Når jeg bestemmer meg klarer jeg ganske fort å koble ut. Og nå er det faktisk veldig nødvendig å koble ut litt. Så da GJØR JEG DET!!
I morgen drar jeg på tur. Ikke akkurat jord-omseiling. For meg er det ikke nødvendig å dra så langt for å få feriefølelsen. Som tidligere nevnt skal det ikke mer til enn et par netter hos søsters på Kolbotn før jeg får følelsen av ferie.
Denne gangen skal jeg i midlertid LITT lenger enn Kolbotn. 😀 Skal være på hotell og greier. Søsters trenger også litt feriefølelse, så vi drar LITT av gårde. HVOR får du nok se etter hvert. Men i morgen drar jeg i alle fall. Tidlig opp, vaske håret, spise, drikke kaffe og så er denne kroppen klar for nye opplevelser!
