Det er hårfine grenser i samfunnet i dag, når det gjelder litt av hvert. Faktisk er grensen mellom det å være veldig kul, attraktiv og ungdommelig og det å være en mulig psykiatrisk pasient på helgeperm ikke så lett å forstå en gang.
Det gjelder klær og mote.
Hvis du er ung, er det å ha et skjørt som er så kort at rumpen faktisk går nedenfor skjørtekanten HELT GREIT. Du kan også gå selvsikkert og verdensvant rundt med en kort kåpe, som så vidt dekker rumpa uten noen ting annet nedenfor. Og det er bare hipt, tøft og sexy eller noe sånt…
I går morges så jeg en jente, som gikk kledd i BARE STRØMPEBUKSE. Altså halvåpen jakke, en shabby t-shirt og altså bare strømpebukse. Det lyste lang vei at dette ikke var verken hipt eller sexy, men noe på kanten av det man betrakter som “normalt”. Man kunne se det var noe med henne. At hun slet på et et vis, og at dette hun slet med antagelig ikke bare var dop. De narkomane jeg ser daglig har som regel helt vanlig klær. Hun så rett og slett “forvirret” ut. Det var kanskje ikke BARE påkledningen, men likevel..
Så hva er det som gjør at noen kan komme unna med og får beundrende blikk i en rimelig underlig påkledning, mens andre blir sett på med rimelig skeptiske blikk for NESTEN samme påkledning? Hadde det vært greit å tasse rundt i bare nylonstrømpebukse i byen, om alle på forhånd hadde blitt overbevisst om at det var mote? Er det “keiserens nye klær”-agentene som bestemmer dette? Eller er det rett og slett bæreren av plagget som overbeviser oss om at det er kult og ikke på grensen til psykiatri?
Jeg har sagt det før, hvis man “går som om man mener det”, så kan man komme unna med alt! Men jeg lurer på om det finnes noen grenser?
Akkurat sånn er det. Små gleder er egentlig de store gledene.
Som “småskala-Frodith” så krever det ikke så himla mye for å bli litt glad. Og jammen meg er jeg glad jeg har en sånn “lykke-måler” på innsiden. Det skal ikke store sydenturer, digre eventer eller strikk-hopping fra broer for å gjøre meg gira eller glad.
Jeg er glad for de bittesmå “greiene” i hverdagen. Og hverdagen den fyker av sted, så noe strikkhopping eller sydenturer hadde jeg jammen ikke rukket heller 😀 Det gjelder å ha øynene med seg når det skjer. ELLER skape seg små øyeblikk man vet blir fine, av erfaring..
En uke består av mange fine små øyeblikk. En som er en skikkelig råtass på å skrive om dem, er Janne Nordvang. Hun gjør det hver uke. Garantert en boost, å tenke i gjennom de fine øyeblikkene i uken som har gått, før en ny uke settes i gang. Tenkte jeg skulle ta en aldri så liten oppsummering selv, for det har vært mange fine øyeblikk
Jobben består av mengder med fine øyeblikk hver dag nå! Vi har fått inn massevis av nye ansatte i vår avdeling. Og for en gjeng!! Nydelige folk! Engasjerte, nysgjerrige, ivrige, arbeidssomme. De gir av seg selv, og tar samtidig mot på en fantastisk måte
Et søtt og godt øyeblikk: Jeg har funnet en aldeles fantastisk chiapudding på Veggie de Luca. Den smaker godterier!
Jeg hadde en flott jobbtur med en nyansatt hos oss. Vi var på skolebesøk. Jeg skulle informere skolen om diverse. Min kollega skulle observere. Den mer formelle delen av jobben min. Møte med skolen gikk strålende, og turen med kollega var superkoselig. Flotte øyeblikk.
Jeg har hatt øyeblikk med veiledning av skoler og foreldre som jeg har kjent har gått veldig bra, fordi jeg er tydelig, klar og kan jobben min. Det er godt å kjenne på at man kan.
En nydelig mini-ferie ved Ringkollen har vært et av topp-øyeblikkene. Ro, luft, trim, gode samtaler, mimring. Sånne dager jeg kjenner at gjør meg utrolig lykkelig, på en LETT måte… Som en fjær ja… Det å bli våt inn til skinnet og sliten som en skurefille kan av og til kjennes helt fantastisk, når man er utendørs. Man kjenner at man lever.
Godt øyeblikk også: å komme hjem igjen. Å få noen timer i heimen med Hr Frodith før en ny uke igjen ruller i gang.
Nå har jeg vasket badet, og er rimelig klar for en ny uke 😉
Ute i akkurat passelig tid. Ringkollen opp. Duskregn hele veien. God trening for kroppen. Bevege seg i ulendt terreng, tenke på ingenting eller til nød hvor nest fot skal plasseres.. Godt for sjelen også, av akkurat samme grunn.. Man trenger å la øynene hvile…på noe der framme, eller på terrenget man beveger seg i. Kjenne musklene jobber, helt naturlig. Fordi man skal opp og fram.