Ja…det har jeg hørt i alle fall: “En god latter forlenger livet”. Det betyr altså at hvis jeg ler godt og skikkelig mye så er det fare for at jeg blir skikkelig gammel?
Hvor gammel vil det si da? Er det sånn at jeg forlenger noen minutter pr latterkule? Er det mulig å regne ut hvor mange år man legger til livet, hvis man bare har noen hysteriske hikst pr dag? Og igjen: Hvor gammel ønsker jeg egentlig å bli?
Det ble noen reale latterkuler i dag i alle fall… Sånne hvor tårene renner litt… Og alt skyldtes Karis og mitt forsøk på å se litt “pene” ut. Det var plent umulig i dag!! Ikke all verdens knipsing ga ønskede resultater… Øynene ble skeive, et smalt og et åpent, rynkene ble mange, lyset var feil og posene under øynene hos meg ga ingen “modell-look”, og veldig langt fra pen. Vi PRØVDE… men jo hardere vi prøvde, jo rarere så i alle fall jeg ut i dag. Og sånt blir det latterkuler av..
Til slutt bare ga vi opp, og tok “fjasebilder” i stedet for.
Regner med jeg la ca 4 måneder til livet i dag, takket være timene med Karidansen…
Men sko fikk jeg kjøpt! Så hvis været vil i morgen, og kroppen og hodet mitt, så blir det ut å løpe 🙂
Du hørte kanskje om den særdeles dårlige dagen jeg hadde på torsdag? Hvis ikke så les om når hjernen er på ferie. Alt gikk feil!
Nå gikk det ikke SÅ galt i går, men jeg må si at denne uken har vært ganske så tung uansett. Hodet har ikke vært på plass, som du jo forstår. Og i tillegg til ikke-på-plass så har jeg hatt hodepine HVER dag! Utrolig slitsomt…
I går klarte jeg å være på jobb i 7, 5 timer, med hodepine, og uten å gjøre MYE fornuftig.
Men….jeg skal ha for at jeg ikke gir meg så lett i alle fall! 😀 Presset på meg kjole, siden det var fredag og greier…. Det hjelper jo ofte å pynte seg litt. Skulle regne hele dagen. Striregn. Men kjolen skulle på! Feire fredagen! Gjøre dagen fin!!
Jommen sa jeg smør! Eller noe sånt… Kjolen kjentes ubekvem. Hodet verket. Jeg var utålmodig, sliten, til tider litt sur tror jeg, asosial…og innerst inne litt lei meg (uten at jeg vet helt grunnen til det)
Jeg ga meg på på jobb i 16-tiden. Verking i HELE kroppen, støl, stiv, gammel og stygg. Og gikk bare hjem og satte meg i sofaen med all sjokoladen min. Stappet inn, som om jeg skulle få betalt for det…. Betalt fikk jeg, i dag, med ny hodepine.
MEN…jeg skal ha for at jeg ikke GIR MEG!! I dag er en ny dag, fungerende hode eller ei… Shopping av joggesko (og en kjole?). Jeg skal nemlig prøve en joggetur i morgen.
Som du kanskje skjønte før i dag, så går verden litt fort innimellom. Det kan gjøre seg utslag i at en del av hjernen er på den ene siden opptatt med hverdagen… SAMTIDIG som en annen del av den er på ferie. Altså den gjør overhodet ikke nytte for seg, og det er full krasj.
Holdt på å glemme å gå av på mitt stopp på T-banen på vei hjem
Glemte å kjøpe kaffe på vei hjem, som var det eneste vi trengte i dag
Klarte å miste alt av tom-flasker og bokser ut av posen og ned trappene her, da jeg var på vei ut igjen for å kjøpe den tidligere glemte kaffen. De laget et skikkelig “leven”. Enda godt det ikke er av glass…
… at verden går så himla fort i hverdagen at jeg er nær ved å miste fotfestet innimellom?… Gravitasjon-opphør…
Overdriver kanskje en smule, men enten har verden begynt å gå fortere…ELLER… så er det jeg som går mer intenst inn i ting jo eldre jeg blir… For så fort ferien er over så er jeg HELT inni hverdagen med hele meg. Fullt konsentrert på hverdagens oppgaver med hver flik av meg,- hode og kropp. Og på det nivået hvor jeg er nær ved å lette altså 🤪
Tok meg en liten time -out etter jobb i dag, for å roe ned litt. La hjernen få lov til lande. La kroppen få lov til å bare kope og glo en liten stund.
Du mener kanskje det ikke finnes noen SÅ høye topper i Oslo… eller i Norge for den saks skyld.. Og det har du kanskje rett i… MEN…jeg har i alle fall gått 10 000 meter i dag. Om det ikke gikk RETT OPP 😀
Jeg og Mammaen til Lille Supermann har trasket og gått på STOLPEJAKT i dag. Duskregn og småkjølig. Alt som varsler at en strålende påske er over, og det er hverdag i morgen. Da kommer gråværet. Påsken var imidlertid ikke HELT slutt i dag. Fridag er fridag, og timer med Mammaen til Lille supermann er supert i regn som i sol.
Og det var ikke så mye regn det kom heller. Bittelitt yr i 5 minutter maks, selv om det var spådd regn flere ganger underveis.
Vi gikk i Gamle Oslo. Vålerenga, Grønland, Galgeberg, Kampen og helt til Helsfyrområdet. 1,2 mil ble det faktisk. Så la oss kalle det 12 000 meters -toppen. 😀
Mye fint å se underveis. Urbane trekk. Og slike ting vi ALDRI ville sett om vi ikke var der av en annen grunn nemlig stolpene.
Perleporten på Vålerenga f eks.
Eller figurer på vegger og i blomsterbed…
Og når man finner en vegg som matcher klærne, så må man jo opp der en tur…
Og strekke armene i været som man gjør når man har besteget en topp i fjellheimen… For dette er en like stor bragd spør du meg! 12 km i byen.
En super dag med Mammaen til Lille Supermann. Kjempekoselig som alltid. I mai drar vi på Gøteborg-tur. Da blir det nok mer jakting av forskjellige slag. Gleder meg vilt allerede 🙂
Han hadde stått der bak de skitne vinduene og sett ned på den åpne gårdsplassen. Kjent luften fra den åpne døren som smøg seg forsiktig inn døren. Gardinene ved åpningen beveget seg som i sakte film, strøk over karmen med en stille bevegelse… lik en hånd som stryker en annen.
Plutselig en ny bevegelse. Et friskt, klart vindpust rusket ertent i gardinene. Han ble stående som fjetret. Hjertet hamret i brystet hans, som om det hadde byttet rytme umiddelbart. Den usynlige hånden i døråpningen strakte seg mot han, og gardinene blafret lystig og innbydende like en flamencodansers kjole rundt lekne ben..
Lik en magnet som trakk , ble han trukket ut gjennom døråpningen. En vag protest langt der inne et sted, men hånden i døråpningen som bød opp til dans fristet for mye. Røde, lange negler på myke slanke fingre dro han sakte ut der…Han var forsvarsløs..
Plutselig sto han der ute, prøvde noen forsiktige trinn fram og tilbake, mens vinden strøk kjølig over bare legger. Hjertet hoppet over noen slag, mens han famlende prøvde seg fram..
Så med et fant han rytmen..Hjertets takt laget rytme til skrittene. Han prustet og peste, lik en okse i arenaen…Han stampet mot underlaget lik flamencodanserens forførende skritt…Han kastet på hodet og strammet ryggen..Han holdt sitt livs forestilling…Helt i sin egen verden der oppe på gesimsen.
Så stilnet skrittene. Han stoppet opp, lukket øynene og stilte seg ytterst på kanten som for å ta i mot applausen.
Da kjente han kvalmen komme. Han var svimmel og uvel.
Han hørte ingen applaus… Det kjentes som en mental hånd puffet han nærmere kanten. Han følte ensomheten gripe som en klo rundt det bankende hjertet, slik han hadde kjent så mange ganger før..
Da hørtes en svak stemme der nede fra:
“Hei!”
(Nok en liten repost av en novelle jeg skrev for noen år siden. Denne gangen kun på inspirasjon fra mine egne bilder. Vil du lese en annen novelle jeg har skrevet, se HER )
Jeg har skrevet mange noveller som ligger her på bloggen. Du finner dem under kategorien min som heter: Noveller, dikt, småtekster. En del av disse novellene er skrevet i “samarbeid” med leserne mine. Jeg har lagt ut bilder, og bedt om et stikkord på hva folk assosierer med bildet. Disse stikkordene har fungert som “triggere” for en kreativ prosess. De fikk meg i gang. Og i mange av tekstene tok jeg i bruk lesernes stikkord direkte. Slik at alle på et vis kunne kjenne igjen deler av “seg” i teksten.
Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tiden har løpt fra meg litt i forhold til denne typen skriving, men jeg har mange slike tekster som ligger i arkivet. Av denne “samskrivingen”. Og en av dem er denne:
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred. Han trippet av gårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte:
“Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne.. Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem.. Det var de to… Det hadde alltid vært det.. De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side. Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen:
“Nei da, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”.
Da så hun engstelsen slapp.. Han ble myk i armene hennes.. Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet.. Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det.. De to.. mot resten av verden.
(Noen ganger tenker jeg at jeg vil vise disse tekstene igjen. Nye lesere kommer til, og det er ikke alltid sånn at folk sitter og “leser seg opp” på gamle innlegg, forståelig nok. Derfor drar jeg fram noen av disse kreative tekstene om igjen av og til.)
Husker du VERDENS BESTE KOLLEGA? Kåret av meg for noen år siden. Vel, nå er hun jo ikke verdens beste kollega mer, ikke vært på noen år. For meg mener jeg. Jeg regner med hun er det der hun er nå! 🙂 Men for meg…nei…. Hun er jo ikke kollegaen min overhode. Men nå…nå er hun verdens beste Merethe! Og det er jeg jammen meg glad for <3 Og at vi har holdt kontakten.
Når man har jobbet sammen i” tykt og tynt” i årevis, så blir man omtrent som et gammelt ektepar. Kjenner hverandre godt på de fleste måter. Ting er så lettvint og naturlig.
Vi treffes ikke OFTE, til det er hverdagen for stressende for begge to. Men når vi treffes er det bare skikkelig energi-boost. Jeg GLEDER MEG hver gang vi skal treffes. Vet på forhånd at dette gir energi 🙂
Det ble skravling i flere timer, så jeg var helt svett i øynene. Nei..ikke ørene. Her går det på tegnspråk. Rekker ikke å se på klokken en gang, og plutselig var timene fløyet og vi måtte gå. Men for en energi-boost!!
Heldigvis tok Merethe ET bilde vi ser litt normale ut på 😀
DA er vi ferdige med “hemmelig-utfordringen”. … Nesten litt trist… Og hva “hemmelig-utfordringen” er?
18 personer har mottatt konvolutt i posten. Noen har blogg selv, noen har ikke. Men felles for dem er at de skulle lage noe ut av det de fikk i posten. De visste på forhånd IKKE hva de hadde sagt ja til å bli med på. Derav navnet “hemmelig-utfordringen” 😀
De fleste har som du ser gjennomført utfordringen for et par uker siden, men det kommet et par drypp i påsken også. Og det siste kom i dag. Det var Kjerringtanker sitt innlegg.
Og med dette vil jeg si tusen takk for deltakelsen for DENNE gang. Fantastisk hyggelig at så mange ble med!! 🙂 Skal nok ikke bli SÅ lenge til jeg setter i gang noe igjen, for dette var gøy som vanlig!
Her er de som tok utfordringen og la ut innlegg på enten sin egen blogg eller min:
