Nei…jeg kan virkelig ikke tro det!! Her har du en unik sjanse til å gi meg og Kjersti en skikkelig utfordring (foto-utfordring), en skikkelig oppgave vi må gå løs på når hun kommer til byen i april. Og så er du faktisk nær ved å misse hele sjansen!
Hvor ofte får du muligheten til å be folk om å gjøre noe, og så utfører de?
Vel…hvis det bare kommer sånne oppgaver som: løpe naken opp Karl Johan… og sånne utfordringer, så er det nok mulig vi sier nei….. Men ellers kan vi nok gjøre en del vi blir bedt om… Vi er greie sånn 😉
Så da spør jeg igjen, om du skulle gått glipp av muligheten fra i dag tidlig:
Har du en litt morsom eller rar foto-oppgave/utfordring, som jeg og Kjersti må gjennomføre når hun kommer hit i april?
Ja…snart og snart fru Blom..Jeg må vente vel og lenge, en hel måned faktisk. Men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. Og når Minmatgaleverden- Kjersti kommer da blir det MORO!!
Gleder meg som en unge så klart. Hun blir en helg. Og jeg planlegger noen sprell så klart. Men mulig vi trenger litt inspirasjon….? Hva ville du likt å utfordre oss med? En foto-greie altså… Noe spesielt du kunne tenke deg at vi gjennomførte? Jeg LOVER ingenting, men er det morsomt nok så skal du ikke se bort fra at vi gjennomfører 😉
Jeg snek meg avgårde etter jobb i dag.. Føltes som jeg “snek” litt i alle fall.. Litt sånn små-flau over meg selv og min latskap.. Som om noen skulle ta meg “på fersken” på vei inn døra til takawayen IGJEN.. Blir flere ganger i uka der nå for tida..
Vel innafor døra, og ingen lenger kunne “oppdage” meg ble jeg sittende å dingle en liten stund etter å ha bestilt. Og på veggen hang et skilt som fanget oppmerksomheten min:
Er ikke det en fantastisk tankegang egentlig? Å tenke seg hvem man selv ville gjerne møtt. Hva ønsker jeg meg av de jeg møter? Hvem ønsker jeg å møte liksom? Og så faktisk BLI sånn selv. Da ville vi nok alle som en valgt å bli den hyggeligste utgaven av oss selv! For det er vel det vi ønsker å møte hos andre?
Jeg liker sånne små ordtak. Enten små setninger og sitater jeg finner, som er laget av andre. Eller jeg liker også å lage selv.
Det er jeg overbevist om, at vi egentlig alltid fortjener litt belønning. Ja, vi må så klart ha gjort LITT for å fortjene det. Man bør ha gjort en liten innsats. Da smaker belønningen litt bedre i alle fall.
I disse dager jobber vi rumpa av oss, verdens beste kollega og jeg. Jeg skal love deg vi fortjener litt belønning etterpå da!! Og det FÅR vi! Ja… av oss selv så klart.. Vi kjøper oss noe snop eller tar en god kopp kaffe når vi er ferdige for dagen. Vi ser på hverandre, og sier at vi er fornøyde med dagen.
Egentlig er det god nok belønning å se at ting fungerer, at elevene koser seg, at vi og de får god kontakt, at de meste går knirkefritt.. Men det SKADER jo ikke med litt spiselig belønning i tillegg 😉
Jeg synes egentlig det er litt trist.. Ja.. det er ingen personlig postmann som har dødd, så det er ikke en “ekte” sorg for å si det sånn. Men det at selve postmann -rollen eller egentlig mest det han “hadde med seg” er bortevekk gjør meg litt trist likevel…
Hva var vel mer spennende tidligere enn å gå i postkassen å finne et brev eller en aldri så liten pakke? Jeg går fremdeles i postkassen og titter jeg. Like forhåpningsfull hver dag. Men foran kassen nede er det edderkoppspinn… og du vet hva DET betyr?? Null brev og null pakker på Frodithen på ukevis!!
Jeg tror det er andre som savner postmann også.. Så mitt forslag er at vi alle går ut i morgen, og poster noe til noen vi bryr oss om. Det kan være et brev, et kort eller en aldri så liten pakke. Så får posten litt å gjøre, og vi får mange glade mennesker rundt forbi..
Tenker han skal bli litt svett jeg nå…utover våren…den keitete, slyngelen av en postmann, som forsvinner sånn i tide og utide..
Er ikke det sant da? For meg er det i alle fall veldig spesielt å ha en venn som man fikk da man var helt liten…Eller i alle fall mindre…
Min første skikkelige venn fikk jeg da jeg var 4 år. Hun var 3. Det kom et flyttelass kjørende, til huset tvers over gata.
Jeg sto der med stramme fletter, briller, litt skjeløyd, hjemmesydd kjole, halvstrømper og småsko..Med litt svai i ryggen og magen rett ut ble jeg stående på min side av veien der å stirre. Ut kom det mange barn. Alle kledd i fargeglade klær. Og lykken var stor da jeg så: det var en som var HELT perfekt for meg.
Hun kom bort til sin side av veien. En hode mindre enn meg minst. Lita og nett. Med lapp på øyet. Og på hver vår side av den lille grusveien ble vi stående å stirre på hverandre. Ingen ord ble sagt. Men jeg tror vi visste. Det skulle bli OSS.
Vi var bestevenner i mange år. Det var dype spor mellom de to husene våre. En dag flyttet de igjen. Hun var 9 år og jeg var 10. Men vennskapet bygget i disse årene var solid.
Vi har fremdeles kontakt. Jeg ser fremdeles på henne som min venn. Jeg vet hun er der om jeg trenger henne, selv om vi ikke sees så ofte.
Er du sånn at du innimellom blir skikkelig gira? Gir liksom alt helt innenfra og ut, og liksom kjenner du får med deg folk i samme slengen? Kjenner at man suges inn i en felles stemning og “finner hverandre” på et vis?
Sånn er jeg. Jeg kan forklare det med tegningene slik jeg gjorde i “lykkechallengen” til en blogger i 2016:
For akkurat sånn er det nemlig.. Jeg har jo fortalt at jeg innimellom kan føle meg nesten litt “rar”. Jeg gråter nesten aldri, men har heller ikke de helt DIGRE toppene. Jeg er harmonisk og blid uten å kjøre “berg-og-dalbane”.
Men altså: Jeg tar av LITT på engasjement! 😉
Har ganske engasjerende og morsomme dager for tida!
Dette er tanker som alltid melder seg, når det er litt lite klær igjen i klesskapet…:
Har du merket at disse hvorforene dukker opp stadig vekk? Og at det er visse ting man kan lure på hvorfor ingen har funnet noen løsning på? Vel, det er vel kanskje sånn at noe skal vi holde på med her i livet også, og at disse tingene er med å “oppdra” oss litt også…
Synes du det er kjedelig med klesvask? Hva er favoritt-husarbeidet for deg? 😉
Vil bare innom for å takke for alle koselige kommentarer jeg får nå om dagen 🙂 Her går det i et hårreisende tempo, eller kanskje ikke så FORT, men myyyye fokus på jobb maaange timer hver dag..
Jeg rekker ikke stort annet enn jobb denne uka, vi har mange elever inne på opphold. Så derfor er det ekstra hyggelig med fine folk som kommer innom på innleggene på bloggen og legger igjen et spor..
Neida… dette er ikke noe innlegg om barnløshet. Jeg kunne jo sikkert skrevet litt om det en gang også, for noen lurer kanskje litt på hvorfor jeg ikke har det.
Vel..kanskje skriver jeg noe mer om det en gang. Men det er ikke noe mer mystisk enn at jeg ikke kunne få. Jeg har aldri hatt noen stor sorg på grunn av det. Glad i barn, absolutt. Jobber jo som lærer og alt. Men jeg er veldig rask med å innfinne meg med realitetene også..Det har du vel sett her på bloggen etter hvert.
Men når man da har verken barn eller barnebarn å vise fram her på blogg, så får dere heller tåle litt “pepring” av barnebilder av MEG. He-he.. Siden jeg er midt i rydding i barndomshjemmet hver helg og finner drøssevis av bilder.. Så…da vet du hva du har i vente fra denne kanten framover 😉
Som du vet, jeg var født 5,5 kg og 54 cm lang. Og jeg grodde i rekordfart. Alle veier. Rimelig rund, eller nesten firkanta faktisk. Se på det ansiktet da!! Godt jeg strakk med mest i lengden etterhvert…
