Våren i en storby er ikke som våren på landet.
Nå er ikke Oslo SÅ stor, men stor nok til at det blir en del rare og noen triste fenomener som dukker opp på våren…Jada..vi har noen grøftekanter vi også…med hestehov og løvetann og sånne ting som det liksom “lukter” vår av… Ikke så mange riktig nok, men nok til at jeg vet forskjellen på en hvitveis og en hestehov i det minste..
Men våren her jeg bor er altså litt annerledes…og litt mer BY-aktig.. Lukten av vår er ikke så mye lukten av nyslått gress og hestehov.. Nei…Lukten av vår er for det meste en intens grill-lukt som ligger som et lokk over hele byen. Det er byens parker som får gjennomgå.. Der sitter folk på teppene til hverandre, og glemmer hvem engangsgrill som var sin…SÅ nærme naboen sitter de…
Og synet av vår er ikke bare “muse-ører” på bjørkene og hvitveis-tepper så langt øyet kan se… Neida…
Et typisk vår-fenomen er derimot det som møtte meg i dag..Nye innrykk av “omreisende” som overnatter ute. I åpne portrom, i parkene eller foran en dør.
I dag fant jeg en hel familie på mårrakvisten foran en dør. Og det så faktisk nesten litt hyggelig ut…Minte meg om den gang jeg reiste på interrail og sov på togstasjoner… Men dette var en familie, med barnet liggende på pappas arm. Og dynen lå bredt ut over dem alle tre. Byen hadde ikke våknet helt ennå, så det “forstyrret” ingen…de fikk ligge i fred..
På en annen trapp fant jeg også det som dessverre er et annet vår-fenomen: En sliten unggutt, som hadde funnet veien til byen for å prøve “livet”..Han hadde ikke funnet veien hjem..og ville kanskje ikke gjøre det på noen måneder..
Så våren kan være litt av hvert den… Litt idyll, oppvåkning, sommerfugler i magen, grønt gress og blomstring…Men også en del annet..
Jeg har mange ganger tenkt, siden jeg jobber med ungdommer: “Stakkar de unge som vokser opp nå…” Så mye de må igjennom, av press av ulike slag. Et press ungdommen møter daglig er kravet til å SE BRA UT….ikke skille seg ut…følge ulike gruppers krav til “å være som dem”… Jeg tenker på MOTE-press.. Det er enkelte merker man helst bør ha, enkelte stiler man helst skal følge, og rett og slett ikke ta FOR sære og rare valg kles-messig. Da kan man nemlig lett få problemer i enkelte ungdomsmiljøer, om man ikke har skuldre til å bære en veldig individuell stil..
Men så slo det meg… at mulig det har eksistert slikt press, i større eller mindre grad, til alle tider….og at det ikke er noe VERRE i dag enn da jeg vokste opp… I hvert fall husker jeg mye mas om merker og forskjellige plagg og sko man bare SKULLE ha…
Med nøkterne foreldre, som både tenkte på økonomien OG på det å gi oss gode verdier i livet, så fikk ikke Frodith viljen sin i maset om klær som var “siste skrik”..
Jeg husker det året hvor det var supermoderne med DUN-jakker… Skikkelig puffy, og stor…og helst merket Milet… ALLE de kule med henge-lugg og surt oppsyn (for det skulle man ha..) trasket avgårde i disse jakkene, 501-Levis og selskinn-støvletter…
Jeg ønsket meg også dette så klart…Både hengeluggen, den DIGRE dun-jakka, og aller mest selskinnstøvlettene .. Det året det var som HOTTEST fikk jeg til jul….
…BOBLE-jakke og “lobber” (Nesnalobber)… Og alle visste jo at boble -jakke var bare noe som LIKNET dunjakke….Merket var nok Cubus eller Lindex eller noe sånt… Lobbene var jo helt UT, for det hadde alle hatt året før… Men jeg var lykkelig jeg en stund, der jeg vandret med mine bredstripete cordfløyelsbukser, boblejakke og lobber…Helt inntil noen fortalte meg…eller jeg plutselig SÅ…at jeg var jo en vandrende reklame fra i fjor.. Vel…jeg har alltid hatt greit med selvtillit,og gjorde ikke noe stort nummer ut av dette.. Men jeg PRØVDE jo å henge med litt…det er jo ikke bare-bare for en 13-åring å stå for en look som er fjorårs, med briller, midtskill og det hele… Så neste år til jul ønsket jeg meg selskinn-støvletter…
…og jeg FIKK det!!!…Lykken var stor den jula… Og midtskillen og vippeluggen lengre… Jakken var den samme boble-jakka…men nederst på føttene hadde jeg ENDELIG fått selskinn-støvletter…
MEN…..
Da var selvfølgelig noe helt nytt kommet på banen… Izba-støvler…
Og sånn kunne man jo bare holdt på…
Det året jeg fylte 15 bestemte jeg meg…Det var helt tullete å prøve å henge med på dette … Ikke hadde vi råd, og jeg følte faktisk litt på det STRESSET ved dette å skulle HA TAK I noe noen “andre” bestemte… For med så flotte foreldre , så ble jeg tidlig moden i skallen på dette området..
Så …. Frodithen fikk sin egen stil… Med islender og store skjerf skulle verden inntas.. Og de andre kunne bare dra dit peppern grodde om de ikke godtok det… Heldigvis hadde jeg skuldre nok og en god venninne til å stå i mot det voldsomme presset…
Kjente du på mote-press som ung? (yngre 😉 )
(Jeg tenkte denne fortjente en liten reprise, da jeg så noen var inne og leste på den i dag. )
Vel…Utfordringene har stått i kø egentlig… Men jeg er kommet meg gjennom dagen. Og nå skal jeg Danse mot vår videre… Jeg gir meg ikke så lett.. Og jeg har en is i fryseren 😉
Egentlig er våren nesten på hell, og sommeren snart i gang, før jeg tok fatt på alle tegneoppgavene jeg fikk fra deg og de andre. Men det er noe med tid, sted og hva som føles riktig.
Så nå har jeg gått i gang med tegneoppgavene, som jeg kaller tegne-glede. For det gjør meg glad å tegne, nesten uansett hvordan dagen ellers måtte være. Man kan glemme tid og sted, og bare flyte avgårde, og lage liv på et papir…Eller på en skjerm..
Så dette var førstemann ut. Oppgaven ble gitt av Natheless.blogg.no
Det gjelder å leve NÅ…som om dette var hele livet.
For alle NÅ-ene der framme vet du ingenting om.
Og alle NÅ-ene som gikk får du aldri igjen.
Men NÅ-ene du kjenner under føttene i et varmt mai-gress,
kan gi deg følelsen av å danse på roser i all evighet.
Så får morgendagen gjøre hva faen den vil..
Han hadde ringt henne på morgenen…
Tidlig egentlig.
Hun hadde knapt kommet ut av pysjen og varmen fra dyna. Hun hadde kastet litt vann i ansiktet, surret en strikk rundt det ville håret som jobbet for å komme løs og dratt på seg en diger hettegenser, en tights og ullsokker. Det ville liksom aldri bli helt sommer i år. Hun hadde tasset inn i stuen med kaffekoppen i den ene hånden og plassert seg i den brede vinduskarmen med utsikt over byen. Her kunne hun sitte usjenert i timevis og titte på verden på utsiden. Akkurat når hun hadde funnet en strime med sol der oppe i vinduskarmen…en liten strime som varmet opp det slitne hodet hennes…akkurat da hadde han ringt.
Hun hadde skjønt det var viktig for han. De måtte treffes. Stemmen hadde vært insisterende, men lav…som om han bar på en hemmelighet. Hun hadde kjent en underlig følelse i mellomgulvet. En følelse hun aldri hadde kjent før. Ikke med han..
De skulle treffes i parken. Han trengte å snakke. Det var noe med hvordan stemmen hans hadde vært da han ringte, varmen i den… og tonefallet. Det var noe med forslaget om HVOR de skulle treffes… Det var noe med alt det han IKKE hadde sagt…som han brukte å gjøre…Hun kjente det var noe som var forandret, at det var noe som måtte skjules..Og hun var litt usikker på hva hun tenkte om det..
De hadde vært venner i årevis. Det var et vennskap bygget på betingelsesløs kjærlighet, fortrolighet,tillit og bunnløs ærlighet . og deres samhold hadde vært klippefast. Kjærester hadde kommet og gått, hos dem begge…Helt til Anniken hadde dukket opp i HANS liv…og blitt. En vennlig sjel, med mørke krøller og store blide øyne, som på en måte bare hadde føyd seg inn i bildet…for henne også…
Vennskapet deres hadde likevel fortsatt, som før…I det minste var det sånn HUN hadde kjent det.
Hun hadde vært stadig over der på besøk. Inviterte seg selv på middag, slik hun alltid hadde gjort, når det var kun de to vennene. Hun hadde invitert Han og Henne over til seg, og de hadde hatt serie-maraton inn i de sene nattetimer i hennes leilighet. Alle tre i sofaen… Ingenting hadde kunnet være bedre. I hennes verden i det minste..
Hun hadde møtt Han alene på kafè, etter jobb, både titt og ofte, slik hun ALLTID hadde gjort før….Fortalt han om sorger og gleder, og om kjærlighet som kom… og forsvant… Og hun hadde kjent på at vennskapet de hadde aldri ville forandre seg. Hun hadde sett det i øyene hans.. I hvertfall var det det hun hadde trodd hun hadde sett..
Nå satt de her. På en benk i parken. Det barberte håret på sidene av den lille mohawken hadde grodd ut litt, siden sist hun så han. Han vridde hendene sammen, og gjorde noen rare bevegelser med tomlene der han satt…Som om han var fryktelig ubekvem …Skinnjakken hun hadde slengt utpå i det hun løp ut døra, kjentes med ett altfor varm. Hun kjente seg kvalm, klam og plutselig som en totalt fremmed der hun satt. Fremmed for HAN…fremmed for seg selv…
Hun forsto at noe var forandret…Hun kjente han SÅ godt… Hun så i det flakkende blikket at noe ikke var som før..Hun var bare usikker på hva det var som ventet..Hun forsto det i måten han så seg over skuldrene på…Som om noen skulle dukke opp, som troll av eske…og overaske dem..Som om dette var et hemmelig treff, hvor noens tillit var blitt misbrukt på et vis..
Samtidig kjente hun en dyp redsel…Var dette et farvel? Var dette et oppgjør? Hadde dette alltid bare vært et vennskap og en kjærlighet på lånt tid? Hun kjente det plutselig som en tung, mørk, hårete klump hadde tatt plass i magen hennes, og var i ferd med å spre seg med lange ekle armer til hver del av kroppen hennes. Var det ubrytelige vennskapet og den betingelsesløse kjærligheten de hadde kjent for hverandre umulig å opprettholde.
Hadde den vennlige sjelen med de mørke krøllene og de blide, store øynene tatt over plassen hennes?
Han snakket lavt og forsiktig, mens han så seg rundt. De satt litt i ly av buskene, men hodet hans vred seg stadig mot høyre…Forsikret seg om at ingen kom.. Han snakket og snakket, om ingenting egentlig..Eller i det minste var det slik det kjentes.. Hun hørte ikke etter overhode..
Hun så kun på leppene som beveget seg…Så på de varme øynene som åpnet seg og tittet på henne.. Hun så de kraftige hendene hans, som han gned hardt og nervøst mot hverandre.. Hun så de skuldrene hun kjente så godt løfte seg opp, mens han kastet litt oppgitt ut med armene… Og hun var som i en boble…Totalt i isolasjon..Hun kom ikke med en lyd… svarte ikke på noe av det han sa… Ga ikke med ett ord tilbakemelding på at hun hørte hva han sa… For det gjorde hun jo ikke… Hun kjente et svart hull på innsiden, i magen… Samtidig som hun kjente hårene reise seg på armene hennes hver gang han kom borti henne tilfeldig med hånden sin, der de satt ganske tett på benken der..
Etter det som hadde virket som en uendelig lang flom av ord.. Etter det som hadde virket som timer i sakte film… Etter det som hadde føltes som et vakum, hvor det var stille før stormen på et vis..så hadde hun plutselig kjent det gikk hull på boblen hun satt i …Og et skyll av vann og følelser fosset ut av henne og ned mot bakken der..
Han hadde plutselig tatt hånden hennes..Ikke slik han hadde gjort før. Han hadde virkelig HOLDT hånden hennes… Han hadde strøket henne med lillefingeren over håndbaken, og hun hadde kjent det gjorde noe med henne.
Plutselig hadde han kommet med ansiktet nærmere hennes..Han hadde luktet tannpasta, og nydusjet, i det han plantet et kyss i munnviken hennes.. Ikke som før…da den traff der ved et uhell og egentlig var ment for kinnet…
Denne var MENT for munnviken..
Det var da hun hadde kjent dråpene på kinnet, som liksom ikke ville slutte…
Det var da hun hadde kjent boblen briste og at verden hadde fått farger igjen..
(Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over i mai i fjor (svarthvitt), og spurte hva de assosierte med bildet.
Stikkordene fungerer som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter). Jeg tenkte denne fortjente en en lite reprise i vår-været :-))
Noen ganger kan man være ganske redd. Av og til bare på tull. Men av og til i fullt alvor. Det er jo ofte ikke sånn at man avbilder seg selv som veldig redd, så her var det litt vanskelig å finne bilder. Men etter et lite dykk fant jeg disse:
Jeg er veldig glad i sommerfugler. Ikke bare de som flagrer utadørs, men sånn generelt… Jeg liker lettlivetheten deres, og fargerikheten. Jeg liker IDEEN sommerfugl..
Innimellom så sammenlikner jeg meg med en sommerfugl. Jeg er egentlig ganske fargerik både utapå og inni, og jeg har en psyke som er ganske “lett”, så jeg flagrer avgårde selv om det skulle komme noen humper i veien..
Alt dette VET Kjersti, min bloggvenn og etterhvert veldig gode venninne fra Bergen. Tvillingen min. Og i går kom en pakke i posten fra henne, en BURSDAGSGAVE!!! Gjett om jeg ble glad da!! Det var en gave som viser at hun har begynt å kjenne meg ganske så godt. En herlig tunika/t-skjorte/kjole-slaske sak med SOMMERFUGL på!!! Også turkis da!! Hun vet at det er favorittfargen min også. I tillegg fikk jeg et turkis skjerf, som er midt i blinken når jeg skal flagre avgårde i sommer, i ekte hippie-stil. Og jeg fikk også en liten turkis “pendel-sak”, som vi skal spekulere ut hva vi skal bruke til. For hun har en også
Så klart måtte det en fotoshoot til, som seg hør og bør når man har fått så fine ting.
Sommerfuglene er laget av sånne metall-dingser, og står perfekt til tightsen jeg kjøpte i Tønsberg nylig..
SOMMERFUGL!!
Fin form på t-skjorten, med en liten “drapering” opp i siden der.
Heldige meg!! 🙂
Jeg er veldig heldig som fikk så fin pakke i posten. Jeg kommer til å elske dette antrekket. Men mest av alt er jeg heldig fordi jeg har fått en så god venn og tvilling borti Bergen.
Det er godt å finne fine mennesker du matcher så godt med, som du liker og blir glad i. Det er godt å finne venner også i voksen alder. Rett og slett fordi det beriker livet ens.
Tusen takk for en nydelig gave Kjersti, min BFF fra Bergen 😉
Av og til kan bittesmå ting bli kjempestore….hvis man gir de for mye fokus…
Sånn rent fysisk: Ta f eks lille -tåa mi…Det minste på hele meg omtrent… Og selv ETTER jeg sparket den i bordkanten ved et uhell, og den vokste seg stor, blå og uformelig… Den er fremdeles NESTEN det minste på meg vil jeg påstå… Men SÅ mye fokus den har fått pga smertene, så er den nesten vokst på størrelse med en elefant siste døgnet…Det er jo KUN den det handler. om!! Snakk om å lage små ting store da…
