Vi er effektive jeg og Merethe. Før var vi effektive på jobb…Nå er vi effektive sammen på tur. Full fart inn på Scandic Europa, sette fra oss kofferter, og så var det rett inn på Nordstan som ligger vegg -i -vegg…
Gikk rett inn på Desiugal. Det var jo nesten målet med turen…
Så glad for å se alle fargene og mønstrene…
Innimellom slappet jeg av i butikkenes sofaer, mens Merethe fikk sett på noe klær også 😀
Jammen meg har de en indisk restaurant vegg-i-vegg også. God mat, men gjaldt å spise fort for maten ble lett kald. Jeg hadde så mye jeg skulle snakke med Merethe om, så det BLE kald mat.. Jeg prioriterte snakkingen 🙂
Fine og morsomme Merethe <3
Jammen meg fikk jeg meg ikke en artig kjole.. Som du vet har jeg jo ikke mye av sånt…
Og en buksedress fant jeg også. Kan brukes til jul…eller på jobb…eller hvor man måtte ønske. Med rette tilbehøret kan den brukes hvor som helst…
Nå er det sløving på rommet: beina høyt, romgodt og bare kos 🙂 Gøteborg er bra! Det har regnet hele tiden, men det spiller jo ingen rolle, vi er jo bare i butikkene inne i senteret…
Før mamma døde bestilte jeg og verdens beste kollega en tur til Gøteborg. Rett etter mamma døde orket jeg ikke tanken på tur, eller tanken på noe som helst egentlig. Men etter en stund tenkte jeg at det kanskje var lurt å reise på tur likevel, så vi avlyste ikke. Det kan være godt å komme vekk litt, og tenke på noe annet. Merethe kjenner meg jo godt og vet hvordan jeg fungerer, både som glad og som lei meg. Så jeg visste egentlig det villle være bra for meg. Livet fortsetter jo, og man må bare reise seg opp igjen.
Så nå er vi på vei, med toget.
Genseren strikket jeg forrige uke. Brukte 5 dager. Strikking er bra for en trist hjerne. Man blir glad av å skape noe, og man får ryddet litt i tanker mens man holder på.
Den er strikket på frihånd. Jeg orker ikke mønster. Følte høstfarger var helt riktig nå.
Mye tog-godt er på plass. Og regner med det blir litt “rom-godt” også. Merethe er like glad i Desigual -butikken som meg, og vi skal bo på hotellet som ligger vegg i vegg med den butikken.
Jeg har aldri opplevd å bli mor. Jeg har aldri aldri opplevd å gi en datter eller sønn kjærlighet. Men jeg har VÆRT en datter hele livet mitt, med all den kjærligheten det kan romme.
Det var ikke det at det var HELT uventet, hun var jo gammel og hadde hatt kreft i mange år… Det var ikke det at hun ikke hadde levd et godt og langt liv. Det var ikke det at jeg ikke skjønte at man ikke kan leve for evig… Det var ikke det at jeg tenkte at livet som sengeliggende var særlig verdig… Men det gjør det ikke mindre vondt, når hun egentlig litt plutselig forsvant for oss. Fra å være litt dårligere EN dag, til ganske mye verre den neste. Men sånn hadde det jo vært flere ganger før også.
Det å miste et av de flotteste menneskene jeg vet om er er så himla vondt. Hun var nemlig ikke bare en flott mamma, men også et av de vakreste menneskene som har gått her nede blant oss: Sterk, blid, positiv, inkluderende og alltid optimistisk. Selv som pleietrengende og sengeliggende. Så jeg mener det ikke bare er JEG som har mistet noe…
I går var det begravelse. Den ble verdig, flott og grusomt sår og vond. En avslutning som viste hvor flott hun var og hvor mye hun har betydd for mange. I dag var jeg tilbake på jobb, etter 2 uker i min egen lille “boble”.
Jeg har grått i dagevis, og tårene sitter løst hele tiden. Men jeg prøver nå å komme ut av boblen min litt igjen. Og jeg har mammas ord og holdning med meg i bakhodet hele tiden: “Vi tar en dag av gangen”, “livet blir litt hva man gjør det til”.
Nå vet du hvorfor jeg ikke har vært på bloggen.
Nå er jeg i gang med å komme tilbake..
Jeg avslutter med diktet som jeg skrev til mamma for et par-tre år siden, som hun fikk lest da hun levde og som hun likte godt.
Det hang på veggen i lokalet vi hadde minnestunden i går, for at alle skulle få se hvordan JEG synes hun var <3
Lykkens nøkler
Glimt i øyne og lett på foten Fregner på full fart ned neseroten Korte bein med smilehull Krøller støpt av gull
Markjordbær og kjole-forklær Potet-plukking gjorde møkkete knær Lykkens nøkkel lå i et smil: Livet blir hva man gjør det til
Kjoleforklær og sløyfe forsvant Selvsydde kjoler var klare for dans Liljeslank og lattermild Svingte foten ung og vill
Dans ble mann og barn og hus Slik levde de hverdagen i sus og dus Lykkens nøkkel lå i et smil: Livet blir hva man gjør det til
Årene gikk Og dagene rant Huset ble litt stort da barna forsvant Men Hun og Han levde lenge som to Med kjærlighet i sitt lune bo
Aldrende dame-morsom og klok kunne skrevet Livets Bok Glimt i øyne, vilje av stål Alltid en tanke med samme mål: Lykkens nøkkel lå i et smil: Livet blir hva man gjør det til
….ganske enkelt litt kosete…og kanskje litt “ute etter” en klem..
I dag er jeg litt lei meg, uten at jeg vil utbrodere noe mer om det. Livet er ikke alltid som man ønsker, det er bare sånn det er. Vi skal alle få utdelt litt å slite med innimellom. Livet “skjer” for de fleste, for å si det på den måten. Så i dag melder jeg meg ganske enkelt litt ut, surrer med mitt her i heimen og lar blogg være blogg. Så får dere ha en fin dag og ettermiddag.
Vil bare si tusen takk til alle så langt, som har stilt opp i catwalk-utfordringen min. At det ble med så mange som 18 stykker, som har deltatt på en eller flere dager av denne utfordringen var skikkelig gøy!
Så mange forskjellige måter å løse dette på! Så mange kreative folk rundt om kring! Herlig!
Jeg ser mange har kost seg, og hatt det MORO når de har holdt på. Ikke noe er bedre!
Det BLIR catwalk i “Galleri Frodith”, med alle samlet, dag for dag. Men først må alle få blitt ferdige,og jeg må stjæle bilder… Og SÅ må jeg vaske og ordne litt i galleriet først. DET kan ta LITT tid, så ha tålmodighet med meg. PLEASE! Jeg er så sliten i armene etter fjellturen at jeg knapt kan trykke ned tastene på laptopen… Blir nok noen dager til det braker løs her…. Jeg skal gi beskjed!
Så enn så lenge: Tusen takk til alle som HAR vært med, eller fremdeles holder på med de siste fargene! Moro å arrangere når så mange blir med 🙂
Det skal sies at en fantastisk naturopplevelse lik den du så i går, krever sin mann…eller i dette tilfelle: sin dame… For det er nemlig ikke gjort i en håndvending å bestige en fjelltopp altså!
Når man har sittet i sofaen et par år, så SKRIKER kroppen i det man prøve å bestige de vakre fjelltindene!! Det var ikke så mye som EN muskel som fungerte som den skulle da jeg dro meg oppover fjellet i går…Eller for å si det på en annen måte: Det VAR ingen muskler der!! Overhode..
Og det å gå UTEN muskler oppover i flere timer, gjør at man blir både KAV andpusten og faktisk litt kvalm…Rett før vi var nesten oppe trodde jeg at noen måtte BÆRE meg de siste meterne …
Men OPP kom jeg… UTEN søsters hjelp.. For hun var LITT sliten hun også…
Og når man er oppe, og har fått sittet litt der og nytt den vakre utsikten og sjokoladen, så glemmer man alt slitet. Alt er topp, og man gleder seg til nedturen og neste tinde-bestigning… (Men mulig jeg må begynne å trene litt i mellomtiden..)
Så hvordan har jeg det i dag?
Vel..det er ikke et sted i kroppen som ikke føles mørbanket.. Til og med armene er støle. Jeg brukte jo de til å klatre litt med også. Jeg strever med å få isen opp til munnen her jeg sitter.. Men jaggu meg var det en flott tur!! 🙂
Da var det siste dag for meg med catwalken…Eller catwalk-oppvarmingen… For det er jo NÅ snart det hele begynner. Det blir catwalk i Galleri Frodith. Og hva er det som ledet til dette? Jo…jeg og de andre har vært med i Frodiths lile catwalk/ kles-utfordring
Nå er det altså duket for The Big Catwalk!! Og siden det er så mange med og det er mange farger, blir det ikke EN dag, men flere “åpne dager” i Galleriet. Så nå får vi se, men før det skjer…og mens jeg fremdeles trasker rundt i fjellheimen, så kan du kose deg med alle inneggene til de flotte bloggerene som var med. En herlig, diger bunsj.
Og den STORE Catwalken begynner ikke før til uka, jeg må komme meg ned fra fjellet og få laget i stand i Galleri Frodith. Sender ut invitasjoner så klart 😀
Fikk prøvd alt turtøyet, så det fikk skikkelig “kjørt seg”…Men må innrømme at aller mest fikk JEG kjørt meg… Jeg har jo stort sett ligget som en sakkosekk de siste ukene, og jeg har jo ikke akkurat vært særlig aktiv med trim resten av året heller… De siste årene. Så jeg var PUMPA, ikke bare på toppen, men MANGE ganger underveis..
Som en seigmann i beina, pusten som en hval var det LITT problemer og klatre opp til den toppen dere ser. MEN, vi er sta og ivrige og kom oss på toppen av Bitihorn. Det er ganske sikkert at jeg må begynne å trene litt snart, for at slike turer skal gå enklere.
Mye snø i dag, og vi akte store deler nedover. Men været kan vi IKKE klage på i alle fall. En fantastisk tur 🙂
