For meg er ikke samvittighet den lille gresshoppa i Disneys verden. Den som satt på Pinnochios skuldre og fortalte han hva som var rett og galt.
For meg er samvittighet en svart sak i magen, som risper og krafser og lager små sår på innsida. Det er ikke en “ting” som forteller meg hva som er rett og galt, for det har “gresshoppa” gjort for lenge siden. Og jeg VET det. Jeg har full kontroll på hva som er rett og galt.
Så for meg er samvittigheten eller den ekle “greia” i magen mest en “masekopp” som presser på for liksom å gjøre det så HIMLA rett også.. Det er ofte ikke nok å bare gjøre ting RETT, men det skal liksom ALLTID være det, og på en skala fra 1-10 alltid helst ligge på 10. For meg er samvittigheten den plagsomme “drittstøvelen” som maser på deg om å alltid være “flink pike” og “snill pike”.
Er det mulig å ha FOR mye samvittighet og moral?
Som du skjønner, jeg er ikke “skinnhellig”. Jeg er for å si det rett ut jævla snill og grei, ikke noe “SKINN” her… altså ikke noe bedrag.
Saken er kanskje at så mye samvittighet og moral ikke er så bra.. Saken er mer å lære seg å sette ned foten når den “greia i magen” starter. Saken er mer å sette på plass den “dritt-støvelen” som ber deg være så himla flink og snill hele tida.
(En liten reprise på et tema jeg er litt opptatt av)
Men…vi kan jo ikke alle være prinsesser heller… Ikke sant?
Noen av oss må ta til takke med en ANNEN ROLLE fra eventyret…
Jeg stirret heftig inn i speilet der i dag.. Nesa flasset, rant og var illrød. Håret var så fett at det sto av seg selv. Og det skal litt til når det er så langt som mitt. Øynene nesten hovne, pga for lite søvn hver natt. Man SOVER IKKE når man ikke får puste nemlig…
Så sto jeg altså der da, og glodde: “Speil-speil- på veggen der….Hvem er vakrest i landet her…?” Det kom ikke en lyd der inne fra. Speilet svarte på sin mest “talende” men tause måte: Det SPRAKK!
Neida, det var ikke akkurat sånn det var: Men ÅÅÅÅ så glad jeg er for at det finnes Snap-filter i disse dager.. Da kan jeg jo være hvem jeg vil for en stakket stund:
….når en tur rett over gata, til stamrestauranten, kjennes ut som DEN reisen, og DEN OPPLEVELSEN!!
Julestemning, cola og pizza Calzone gjorde susen for en kropp som har krøpet forsiktig ut av dyna i dag. Rødneset, flassneset og usminket. Men veldig fornøyd med å kjenne at dette går oppover 🙂
I ca 52 år har jeg vært minimalt syk vil jeg påstå. Jeg har hatt noen litt “store” greier, som hjernehinnebetennelse-syndromet mitt, operert et par ganger osv. Men ellers, sånn vanlige SYKDOMMER? Omgangssyke? Influensa? Niks! Ikke denne jenta! Har nok hatt et godt immunforsvar.
Siste året derimot, eller jeg kan nesten si siste månedene, har jeg vært mer syk og borte fra jobb enn jeg har vært i over 20 år av arbeidslivet.
Nå trodde jeg at jeg hadde begynt å krabbe meg opp av denne “grøfta” som høsten har vært.. Var skikkelig optimistisk på slutten av forrige uke…Men SÅ….
Mandag morgen
Tirsdag
Onsdag
Torsdag
ER DET MULIG?!!
Hele immunforsvaret er ute og sykler denne høsten.
Men det positive:
Ser du på torsdagen legger du kanskje merke til at feberen er gått ned litt 😉
Det er en “skurk” som opererer mest om natten. Han er en “skurk” av det slaget som frister MEG. Frister meg ut på tur. For han LEVERER ting, er ikke en TYV i natten. Noen vil kanskje være uenig, for når han LEVERER noe, så tar han også VEKK noe.. Mange er sint på han, men sånn er det jo med kunstnere 🙂 De provoserer og irriterer, og setter i gang de små grå hos oss.
Kunstneren heter Clet Abraham, og han har “pyntet” mange trafikkskilt rundt i Oslo. Og når jeg hører sånt, så MÅTTE jeg jo bare ut i helgen å jakte på denne “skurken”. Her er resultatet:
Kritikken denne skurken får er at han “tar vekk” meningen bak skiltene…Det blir veldig vanskelig for trafikantene å tolke disse skiltene når Clet har lagt til disse kreative detaljene.
Om han truer trafikk-sikkerheten skal jeg ikke uttale meg om…. Men jeg synes dette var litt artig jeg da. Hvis du vil lese mer om kunstneren, Clet Abraham, så er det en link til en liten reportasje HER
I tillegg har jeg kjøpt klær som IKKE er brukt. En etterlatenskap etter Black Friday, som jeg så kjøpte på lørdag. Med samme rabatt som fredag.
Og er du IKKE på vei til Madrid med tog, så er du i alle fall i NOENS øyne en miljø/klima -versting. For da er du garantert ute og “feirer Black Friday” som en sa på nyhetene. Det finnes ingen “gråsoner” liksom? At man kanskje bidrar LITT på sin måte til miljøkampen, selv om man ikke drar til Spania med tog…. At det er muligheter for at ikke ALLE “feirer” Black Friday, selv om de ble igjen i Norge…?
Så her er miljø/klima -verstingen med ny genser. God og varm. Og kjøpt på en lørdag 😉
I år kom julenissen veldig tidlig, og heldigvis for det. Det var Mammaen til Lille Supermann som hadde “ikledd seg nissedrakt”, og overrakte meg både julegave OG adventskalender 🙂
(bildet er fra fjorårets pepperkakebaking med Salt og Pepper)
Jeg har jo vanligvis hatt julekalender på bloggen, hver dag i hele desember. Med rebuser og premier og tull og fjas med Salt og Pepper. 6 år på rad faktisk. I år orker jeg rett og slett ikke. Det krever en del å gjennomføre sånt, og i år har jeg ikke energi.
Men da kom det jammen meg en engel….eller nisse da… og ga MEG en kalender. En adventskalender! 🙂
Jeg skal åpne hver søndag i advent, heldige meg!! Jeg elsker jo gaver!
Dette er kalenderen. FOR en glede!! En koffert full av hemmeligheter 🙂
Inni kofferten lå det 4 gaver til hver adventssøndag. Og en pose med noe til dagene “i mellom”. Det sto forklart på det flotte kortet.
Jeg valgte den minste av de firkantede. Det var lov å velge selv tydeligvis 🙂
Inni papiret var ikke bare EN…..
….men TO nøtte-bøker. Og jeg elsker sånne nøtte-greier. Kjempefin adventsgave på første søndag i advent <3
Tusen takk Kristin <3 Du er verdens beste Supermamma og Supervenn <3
Nå er jeg som du kanskje vet ikke kjent for å være flink på kjøkkenet. Det jeg derimot er blitt ganske flink på etterhvert er LIVET. Og det er kanskje fordi jeg har innsett at det er JEG som skaper det, uansett hva som dukker opp av utfordringer og hindringer. Jeg skal ikke si at jeg tar ALT like lett, og at innimellom strever jeg en del, før jeg får til hverdagene og livet. Men det ER jeg som må gjøre “arbeidet”.
Jeg VET at det er ingen som har svaret. Det finnes ingen oppskrift på et god liv. Vi må bare ta tak og gjøre det beste vi kan. Alle sammen. Med våre egne liv.
Som du vet har jeg hatt en helsikes høst, med sykdom, ribbensbrudd og sorg over mamma som døde. Jeg sliter med dette fremdeles. Kanskje bortsett fra ribbensbruddet. Men jeg går på med nytt mot hver eneste morgen, og jeg kjenner det hjelper. Jeg kjenner en gryende optimisme i magen. I alle fall EN gang i uka får jeg meg en “på tygga”, men så lenge de andre seks dagene bringer med seg håp og glede, så er det DE jeg bør fokusere på.
