Gjenbruk er bra! I mange sammenhenger blir gjenbruk nevnt om klær eller andre ting som ANDRE har brukt, og som man så gjør seg nytte av. Kjøpt på UFF; Fretex eller loppis.
Men hva med klær man SELV bruker igjen og igjen, til det nærmest ugjenkjennelige? Noen av mine kjoler er brukt så mye og mange ganger at de har fått en annen farge nesten… Er ikke DET gjenbruk kanskje? Billigere kan det jo ikke bli. Og mer miljøvennlig kan det heller ikke bli..
Ser den genseren har sett sine beste dager også…
Nå kan jeg jo ikke skryte på meg å BARE være miljøvennlig, for jeg er jo stadig på jakt og får tak i noe nytt også… Men du skjønner greia? LITT miljøvennlig er jeg jo i det minste…
Liker du å arve klær? Kunne du tenkt deg en arvet Frodith-kjole?(ikke den på bildet) Gi meg i så tilfelle et pip, så skal jeg se hva jeg får gjort med den saken
Å høre gjøken, eller søke skogens ro er jo egentlig helt fånyttes når jeg treffer Karidansen... Ha-ha…Ikke det at HUN snakker gjøken en høy gang, men SAMMEN skravler vi ganske mye og hører verken gjøk eller annet si ko-ko…og RO er det som sagt også dårlig med…
Men vi har fått luft, trim, sosial omgang og i dag fikk vi til en vaskeekte photo-shoot igjen også. OG det var lenge siden..
Blomster på bakken har jeg ikke sett ennå…
Men jeg har blomster i massevis på kjolen så det holder.
Og Kari har et hodeplagg jeg bare elsker å låne. Det gir skikkelig inspirasjon til en liten photo-shoot. Da er altså våren offisielt åpnet for min del, når “50-og -noe-åringene” kan få komme seg ut å leke modeller igjen 😀
Ja…nå er det ikke akkurat sånn at jeg har “gått- i- søvne” i natt.. Ingen Frodith UT på gaten, med hendene fint plassert foran seg, mens hun krysser gater, og går sikk-sakk mellom fulle festløver.. Neida…det er mer at jeg har “lett” etter søvnen.
Av og til sliter jeg fryktelig med å sove. Sovner greit, på sofaen.. Våkner i 00:30-tida, tusler inn på soverommet. Sovner av og til greit der, til i 4-tida… Da er det helt slutt som oftest. Null mer søvn. Men av og til får jeg heller ikke til å sove videre på soverommet, og må bare bli på sofaen. Hente dyna mi. Håpe på å kollapse etter hvert, mens jeg ser tv.
Søvnmangelen er ofte knyttet til stressperioder på jobb. Det var det forrige uke. Men siden jeg er ferdig med det verste stresset skulle det gå “glatt” med søvn noen dager nå. Men nei… I natt ble det 3 timer søvn på sofaen, så et kort forsøk på litt søvn i senga, opp igjen og 3 våkne timer foran tv-en, før jeg sovnet litt igjen der. Ganske lei innimellom, og “traske rundt” å lete etter søvn…
I dag blir det mye luft. Ut på tur! Kanskje hjelper det på søvnen 🙂
Det er kanskje sånn at jeg, som ikke har født barn selv, bør holde snavla på meg..Jeg har jo ingen erfaring liksom.. Neida, ikke med egne barn… Men jeg har ganske mange års erfaring med andres…
Jeg klarer liksom ikke helt å skjønne at ikke barn bør få grenser.. Akkurat i dag er det en mor med et barn inne på cafeen her jeg sitter. Barnet er så vidt begynt å gå. Og det virker som at det barnet må få lov å gå OVERALT inne på cafeen. Hun ser nesten “redd” ut for å ta tak i ungen sin som løper overalt. Mange steder gjør det jo så klart ikke noe at et barn får prøve føttene sine. Men bak disken hos de som jobber, når de flyr rundt med fulle fat? Betjeningen jobber i hurtig tempo og må samtidig prøve å passe på at de ikke slår kjøkkendøren eller fat midt i fleisen på den lille ettåringen. Kjenner jeg høres litt snerpete ut nå, men jeg mener at man MÅ kunne få litt grenser…?
Etter min erfaring blir barn tryggere av å få litt grenser. Jeg ser det i min undervisning også. Elevene VET hvor mine grenser er, og det er ganske enkelt at i klasserommet sitter vi på stolene våre, rekker opp hånden når vi skal prate, og hemningsløs “vasing” rundt i rommet er ikke greit. Jeg er bestemt, tydelig og kanskje i noens øyne litt “streng”. Men jeg er også den mest lekne og omsorgsfulle. Alt til sin tid liksom. Ungene ser ut til å bli trygge av det. De vet hvor de har meg, og gjør som jeg gir beskjed om.
Kanskje ville jeg oppført meg som en HELT annen med egne barn. Kanskje ville jeg vært som den moren beskrevet over her… Kanskje ville jeg tuslet tafatt og tiltaksløs i rumpa på mitt eget barn, fordi jeg tenkte at de måtte få utforske ALT de ville.. Kanskje ville jeg vært hun de andre på kafeen irriterte seg på…
Men jeg tror ikke det… Og jeg TROR det mulig å ha egne meninger om barn, selv uten å ha egne… Hvem som har RETT er ikke godt å si… 😉
Ja, du synes kanskje det har vært litt ekstra lenge stille på meg? Vel…naturlig årsak… Har vært på tidsreise.. Hadde ikke sosiale medier der jeg har vært! Og det er ikke BARE tull dette.
Det har vært en fryktelig hektisk uke. Mye sykdom på jobb, og det betydde at det ble ekstra travelt. Vi hadde elever på opplæring, og temaet TID sto i fokus. Elevene har lært om døve nå, og døve i “gamle dager”. De laget bilder av seg selv som om hvordan de trodde de så ut som 100-åringer, og da laget så klart JEG et bilde som så ut til å inspirere.
En av dagene var vi på Oslo Skolemuseum. DET var fantastisk! Her ble vi også tatt med tilbake i tid. På med KJOLEFORKLÆR og BUSSERULLER og så var vi klare. Elevene måtte sitte på gamle, vonde pulter en time, tiltale frøken med ordet “frøken” etter hver gang de sto ved siden av pulten og fikk lov å si noe, drikke tran “på lat”, og noen måtte til og med stå i skammekroken. Et fantastisk opplegg som var anbefales på det varmeste.
NÅ er det helg, og jeg skal kose rumpa av meg! Selv om uken var fantastisk fin med masse flotte elever sammen med meg på tidsreise, er det nå VELDIG deilig med fri. Her skal det shoppes og koses så mye jeg bare ORKER 😀
Nå er jeg som du kanskje vet ikke kjent for å være flink på kjøkkenet. Det jeg derimot er blitt ganske flink på etterhvert er LIVET. Og det er kanskje fordi jeg har innsett at det er JEG som skaper det, uansett hva som dukker opp av utfordringer og hindringer. Jeg skal ikke si at jeg tar ALT like lett, og at innimellom strever jeg en del, før jeg får til hverdagene og livet. Men det ER jeg som må gjøre “arbeidet”.
Jeg VET at det er ingen som har svaret. Det finnes ingen oppskrift på et god liv. Vi må bare ta tak og gjøre det beste vi kan. Alle sammen. Med våre egne liv.
Jeg er ikke skånet for kjipe ting, hvis noen tror det.
I alle fall EN gang i uka får jeg meg en “på tygga”, men så lenge de andre seks dagene bringer med seg håp og glede, så er det DE jeg bør fokusere på.
(En liten reprise på noen tanker om livet. Skrevet i 2019)
Tenk hvis jeg hadde sittet her for 30 år siden, i pappas gamle strikka-kofte… Tenk hvis jeg hadde tatt en kaffe og filosofert litt over hvordan livet var og ble… Tenk hvis det hadde vært tanker om krig og fred og sånn… Tenk hvis kaffen hadde smakt utenlandsk, mens smaken av et liv innenlands likevel smakte trygt og godt.. Tenk hvis jeg hadde klappet den lille jenta “på innsiden” på hodet og lovet at alt så klart ville bli bra, fordi det er det det oftest gjør.. Tenk hvis dette hadde vært meg som 25…
Kjenner vel at jeg av og til, eller ganske ofte…ønsker en Google-løsning når man sliter litt med de store “spørsmålene i livet”. Men det er altså ikke mulig… Noe må man bare finne svaret på selv liksom…
Tross alt sjeleglad for å våkne hver morgen, og ta fatt på en ny dag 🙂
