Å, jasså, du trodde kanskje jeg skulle avsløre det SÅ fort?? Den hemmeligheten jeg snakket om på innlegget mitt i går…? Nei, kan ikke det.. er ikke helt klart ennå.. Nei, det som kommer nå er ingen hemmelighet, nå er det mer JEG som er litt nysgjerrig igjen.. På DERE..Jeg husker vi hadde en liten lek når vi var barn, hvor man MÅTTE velge EN av to onder, eller to goder.. Vel,dette er litt i samme gata, men på et LITT modnere plan. Og i dag spør jeg DERE først, så skal jeg fortelle MINE etterpå Hvis du fikk velge, og MÅTTE velge EN av disse tingene, hvilken vill du da valgt:
Jeg har en hemmelighet jeg snart skal forrtelle… Men ikke riktig ennå.. For dere som har vært bloggvenn med meg en liten stund, så vet dere hva dette ansiktet betyr.. Og for dere som ikke har kjent meg mer enn den siste måneden kanskje, så skal jeg fortelle dere det. DETTE er ansiktet jeg tar på meg når jeg har noe hemmelig på gang.. noe sprell på programmet, i nærmeste framtid. De som så dette ansiktet forrige gang, vet at når avsløringen kom, så kom julekalnderen min. Med 24 strikkede premier.. Vel, alle vet at det ikke er jul nå, så DET kan ikke være overraskelsen denne gangen.. Det kan ikke komme en kalender igjen… Eller KAN det?.. Man vet aldri… Det eneste jeg kan love er at det er litt moro, og at jeg gleder meg til å fortelle det .. Det ser dere vel.. Man t ikke mer moro enn den man lager selv
Så har jeg satt meg til her da, fredagskveld, lørdag formiddag eller tirsdag kveld…. uansett…. I bloggosfæren.. Krøpet opp i sofaen, med laptop-puta, laptopen, inntatt kosebuksa.. Vel, det er vel egentlig LENGE siden.. På bordet står Cola zero, og fatet med den mørke sjokoladen..En gang var den MØRK-mørk, fordi det skal være så fryktelig sunt. Den lå på rundt 70-80 % i kakaoinnhold, med masse antioksidanter, og nesten ikke noe usunt og kaloririkt..Omtrent BARE nyttig for kroppen ja.. Men det er en stund siden.. Nå er det nok at det står Mørk sjokolade på den… Snur jeg og titter bak har det vel ikke vært mer en 40 % i kakao innhold de siste månedene…og de er jo ikke rart.. for det skal jo være plass til så mye annet rart : havsalt, appelsin, karamell.. Men det står mørk på den..så da kjører jeg på..
Jeg sitter her, og tenker over hvor utrolig mye hyggelige folk jeg har blitt kjent med her inne, slik man kan bli kjent over nettet da. Noen er bare innom på snarvisitter, noen skriver lengre kommentarer, og er ofte innom, og noen tar man gjerne en prat med på “bakrommet” også. Det er flere jeg har pratet litt løst om å treffe ved forskjellige anledninger, og det kan bli veldig hyggelig. Noen likner man på og har mye til felles med, og andre er man mer ulik, men det er like hyggelig, for man lærer å kjenne folk på en annen måte. Veldig mange gir mye av seg selv. Noen gjør det med en gang, er åpne fra første tastetrykk. Andre er mer forsiktige, og det er gjennom MANGE samtaler med hverandre man begynner å ane hvem de er.. Noen har en alvorlig tone og skriver om viktige ting, andre har en mer fjasete form, men skriver allikevel om viktige ting, selv om de kan være aldri så hverdagslige.. Og uansett form, og innhold, så trer de fleste av folkene bak bloggene ut gjennom skjermen på et tidspunkt, og setter sine spor, hos meg hvretfall. De setter seg ved siden av meg i sofaen.. jeg ler av og til høyt her jeg sitter, av ting folk skriver eller jeg blir fryktelig indignert på noens vegne.. Og jeg lurer noen ganger på hvordan det må være for samboeren som av og til nærmest er blogg-enkemann… (slik noen blir gress-enke når mannen resier bort på tur en helg..). For det kan nemlig sammenliknes med å være gress-enkemann… For av og til reiser jeg BORT,, på vei ut i cyber-space, blir litt revet bort litt, i bloggosfæren…På reise.. Jeg har forklart noen venner ute i verden hvordan det er med blogg, og de kommenterer at det er som en EGEN VERDEN…Og det ER det!! Det er som å være på en egen planet.. Som bare VI kjenner Den har sine egne koder, sine egne regler, sin egen form.. For meg har det vært utrolig deilig å ta disse turene ut i rommet innimellom, sette meg i det ille romskipet mitt, og fare avgårde til de ulike målene på besøk. :Så takk til dere, så langt, dere som jeg har blitt litt kjent med, det har vært en utrolig morsom og koselig reise så langt
så lander jeg romskipet mitt for noen timer trer ut og beveger meg litt i lufta og den virkelige verden
Skal du gjøre noe hyggelig denne lørdagen i på denne planetene eller planet Earth ?
Neida, det er ikke snakk om noe “stalking”-problemer jeg har Ville bare vise dere hva byen og sola i samareid kan få til. Jeg elsker å gå å titte på morsomme motiver rundt omkring, og det er ikke bare natur, vakre vann, snøkledte heier og knppskytende trær som kan lage fine bilder Hovedstaden har litt av hvert å by på hvis man leter litt..
Nå har jeg lagt ned krav om noen stressfrie soner man kan ta seg turen innom, for å få påfyll… Omtrent som en bensinstasjon.. bare at jeg skal ikke ha bensin da.. Det skulle være et sted, hvor alle vi som til tider girer oss opp litt for mye, kunne gå innom for dette påfyllet.. Det er mulig at de egentlig finnes bare at jeg ikke har oppdaget de ennå.. Mulig at det er hos homøopaten, eller hos coachen, psykologen, eller presten.. Hva vet jeg.. Men jeg ser for meg en mer konkret påfyllingsstasjon, hvor jeg kunne lade de batteriene som sitter i ryggmargen..
Stressfrie soner, høres deilig ut ikke sant? Så hva er det som forårsaker dette stresset da? Det kan vel være forskjellig fra person til person. For mye jobb, for mye barn, for mye mann, for mye hus.. Vel, hos meg er det noen få ting som stresser meg opp, ellers er jeg egentlig ganske rolig og sindig, og tar som regel livet med ro, fordi jeg trives meg det.. Jeg kan få ganske høye skuldre, og digre sommerfugeler i magen av skulle snakke i store forsamlinger… Selv om jeg er lærer, så betyr det i min hverdag å undervise døve elever i en gruppe på fra 3-6 elever. Tegnspråket krever på grunn av det visuelle, små grupper. Jeg er i mitt ess når gruppene er små, kommer godt gjennom til elevene, og klarer å se hver og en. Men foran større forsamlinger, får sommerfuglene ørnevinger nedi der, og skuldrene bestemmer seg for låse seg fullstendig fast.. Så disse stuasjonene holder jeg meg unna så mye som mulig.. Det hjelper ikke det spøtt at folk sier at det ikke er noe å grue seg til, at det sitter 40-50 stykker der… at jeg er god til det jeg skal snakke om osv. Det ER bare stressfylt inni hodet mitt, uansett hvor mange ganger jeg gjør det, uansett hvor flink jeg enn måtte være…
En annen ting som stresser meg opp er overfylte butikker, og da spesielt enormt lange køer i matbutikkene.. Og jeg må jo være noe senil eller kanskje bittelitt DUM også, fordi nå har jeg gjort den samme tabben i månedsvis inne på den Meny-butikken med de “fantastiske” selvbetjeningskassene.. Jeg suser inn dørene der, og skulle nok luktet lunta allerede ved inngangspartiet, for man får jo nesten ikke kommet seg INN. Jeg tenker at JEG trenger jo ikke noe handlevogn… skal jo bare ha bittelitt, kanskje bare TO ting.. Og utenfor matbutikken på det overfylte shoppingsenteret, står dessuten kun en LITEN gjeng med handlevogner,stuet inn i et hjørne, litt i mørket og nesten skammer seg.. låst fast.. skal ikke være lette å komme til.. Og JEG skal jo bare ha et par ting, så trenger dem ikke jeg…
Så farer jeg innover i butikken, forbi disse handlekurvene også som regel for jeg skal jo bare ha et par ting jeg…
Men som sagt: jeg må være mindre begavet slår det meg nesten hver dag, fordi jeg durer fram og tilbake i mellom hyllene der, kommer på stadig nye ting jeg trenger, det fyller seg opp… mer og mer.. armene blir lengre og lengre, til jeg til slutt ender i den LANGE køen ved siden av de beryktede selvbetjeningskassene, som ingen vil gå til.. Så står jeg der da.. Og i begynnelsen går det ikke så verst.. Jeg prøver ikke å stresse meg opp.. men armene bare siger og siger, og jeg kan ikke se en kurv i sikte.. og den stygge dunkåpa er KJEMPEVARM, og den blir bare varmere og varmere, men jeg får ikke tatt den av, fordi armene kjemper sin innbitte kamp med alle de blytunge varene… Jakka taper for å si det sånn, og må bare være på!! Helt våt i håret og med armer på godt over 2 meter, sikkert, når jeg fram til kassabetjeningen og smiler mitt aller vakreste smil, i det jeg drypper varene mine på plass på kassen.. Ja, dette stresser meg en smule.. Men som oftest føles det som at det ikke er noen mulighet til å snu, angre, gå å hente en vogn liksom.. Har du gått inn der, er du fanget på en måte Så når man neste dag er på plass igjen, skulle man tro man hadde lært, eller i det minste kjent smerten i armene etter gårsdagens tunge og evigvarende løft, og tatt en kurv…. Men NEIDA, like dum dagen derpå…
Jeg har noe av samme følelsen når jeg står på bussen og kjemper.. Hvis jeg er så heldig å ha kommet meg på bussen, for det er jo et stress i seg selv bare å komme seg PÅ disse bussene og trikkene, før de stikker fra en.. Hvis man ikke får nesa i klem i døra, men faktisk kommer seg PÅ, sånn i rush-tida, skal man ikke ha særlig klaus-problemer for å holde ut en 10 minutters busstur.. Med de eviglange armene fra butikken, STÅR jeg og prøver iherdig å ikke falle. Mangler jo armer å holde meg fast med.. De er opptatt med å holde posene.. og prøver jeg å sette de fra meg, er det INGEN gulvplass..NULL,niks.. Hun foran driver og kjemper på samme måten med sine ting, og har av den grunn albuen rett inn i ryggen på meg, og SÅ svinger bussen… Det hjelper altså ikke å ta trikken… Det er likedan der..
Disse tingene stresser meg litt, men vel hjemme på sofaen er alt glemt
Hva blir du stresset av, eller får du litt for høye skuldre av?
Ingenting i verden er bare svart eller hvitt sier vi… Er det nå så helt sikkert…? Livet har mange nyanser.. Som regnbuen, er livet fullt av farger, sier vi… Joda livet har mange farger, og de skifter i perioder.. Og VI har mange ulike sider, og det gjør vel at vi kan sees på som et helt lite fargeskrin hver og en av oss. Og det skal vi ikke glemme.. Det er en viktig del av det å kunne se hverandre, ingen er enten BARE svart eller BARE hvit, og her snakker jeg i overført betydning og dette handler ikke om hudfarge eller noen sånt.. Nei, viktig dette med at man har mange sider, og at man har flere naynser enn folk ser etter bare et kort førsteinntrykk.. Men er det ikke sånn OGSÅ, at noen har litt mer av den ene eller den andre egenskapen? At noen er roligere og mer kontrollerte, der andre spretter hit og dit og er ganske så impulsive? At noen har et litt lysere sinn enn andre, på grunn av arv / gener og miljø, der andre er litt mer MØRKE av nettopp samme grunn? Er det ikke sånn at noen er utadvendte, kjempesosiale på grensen til det maniske, der andre trives best alene og i sitt eget selskap? Og at det er disse motsetningene som gjør at man trives sammen, blir venner eller kjærster også? At mosetninger ikke bare tiltrekkes hverandre, men kanskje også MÅ TIL noen ganger, for å få ting til å fungere..? Både på jobb og i privaten, både som venner og som partnere.
Hva med dager som i dag, full av motsetninger.. Sola dukket opp, gradestokken krøp opp mot pluss en liten stund.. Fuglene kvitret som GALE inni en busk, skulle minst tro de hadde fest inni der.. Det var ikke en forsiktig piping fra en enkelt spurv, men et helt lurveleven fra en gjeng på sikkert 10-15 stykker, som merket varmen og lyset! De trodde det var vår, helt garantert.. Og som et nydelig kor til disse skrikhalsene, var lyden av dryppende takrenner.. Og DET VAR VÅR noen korte timer, den deilige lyse delen av våren..
Først noen enkle skviik, som fanget interessen min, kvirrevirrevitt…
Og inni her var det full fart- 10-15 småspurv som holdt et “lurveleven” , som vi sier der jeg har vokst opp
Men “den lille våren” som jeg opplevde, besto også i å bli KLISSVÅT… av biler som i ren glede og vårkåthet, sprutet meg ned med sørpe… De gasset på. De så jo at jeg trippet forsiktig i den stygge, og plutselig alt for varme dunkåpa mi, LANGT oppå fortauet, og så tok de sats… Durte på så spruten sto langt oppover både legger og lår, og den stygge dunjakka.. Og det gjaldt ikke bare den ene bilen, men nesten alle som kom forbi.. Men HVA hadde våren vært med BARE kvitrende fugler? Ikke sikkert jeg hadde hørt dem en gang, hvis jeg ikke også hadde fått meg en real sprut av sørpe nedover kroppen.. Trenger vi kanskje det ene, for må merke gleden ved det andre?
Sildrende små bekker blir til.. lyden er deilig men ikke spruten…
Og hva hadde vel avslapning på sofaen vært, hvis man ikke først var møkksliten? Veldig mange merker at kun sofasliting, eller sofa-avslapning om du vil, ikke gir helt den samme følelsen hvis det er ALT man gjør..
Hva hadde dagen vært uten natten? Eller sommeren og lyset- hva hadde den vært uten vinteren og mørket?Hadde vi da merket hvor lyst det var blitt,? Kunne vi ledd høyt og hysterisk til krampa nesten tar oss, hvis vi aldri hadde opplevd litt sorg og tungsinn?
Alle vet vi at etter å ha spist en salt og god middag, gjerne vil ha noe søtt. Ville smaken av sjokoladen vært så himmelsk hvis vi fikke den til hvert måltid?
Det er noe med disse motsetningene, nesten som kinesernes yin og yan: Man trenger det ene for å kjenne det andre, man trenger det fordi det gjør at det smaker mer av livet. Som et krydder, får disse motsetningene fram en tydeligere” smak” i livene våre. Og i noen sammenhenger trenger man sukker sammen med salt.. Fordi to saltbøsser bare slett ikke er sunt
Har du mest tro på at like barn leker best? Eller at motsetninger er en nødvendighet? Tror du motsetninger krydrer livet? Eller liker du best EN smaik?
Ja, til deg og deg og deg… Nå er det tid for kake og kaffe. Det står klart her, bare å ta for seg.. Jeg var desverre litt sent hjemme i dag, og har ikke fått stelt i stand noe før..Om JEG har bursdag?? Neida, det er det Ewymarie som har, og hun blir 35 år i dag. Så hvis dere ikke har vært inne og gratulert henne i dag, så ta dere en tur Ungjenta bor utenlands, er utdannet førskolelærer, har mann og en sønn, og hennes store lidenskap er interiør. Hun liker å reise og er som meg veldig glad i Ken Follet sine bøker.
Jeg vil bare ønske deg en alle tiders kveld, på bursdagen din, Ewymarie, og beklager at kaken kom litt sent, håper den smaker godt likevel!!
Vi har det sånn noen og enhver at mandager er den verste dagen som tenkes kan i løpet av en uke… Vel, hos meg er tirsdagen den verste mandagen av alle.. Men siden jeg liker å ha en positiv vinkling på ting, tenkte jeg at jeg skulle prøve å vinkle dette i den retning. Men siden jeg forstrakk en skrive-muskel, helt garantert, på treningssenteret i går, så velger jeg å legge ut et “min-dag-i -bilder-“- innlegg.. Og som du vet er jeg jo litt redd dette nymotens duppeditt-hysteriet, så smartphone, megapixler og digitale underverker på kamerafronten ble ikke tatt i bruk for å forevige dagen… I tillegg er det forbudt med mobiler/smartphones både på skolen jeg jobber, og på treningssenteret der jeg “stadig” er ,så jeg har tatt i bruk det gode gammeldagse fotoapparatet, som ingen er redd når de ser meg tasse avgårde med..
Så etter at dere var ferdig med deres” mandag-mårra-blues”, for to dager siden, så startet min” tirsdag-mårra-jippie” i går tidlig:
Jeg våknet uthvilt og blid som en lerke, som jeg pleier i 6-tida. Utenfor vinduet skinte sola, og jeg gledet meg til å stå opp og dra til jobb.
Sulten som en ulv, var jeg kjempeglad for å se det velfylte kjøleskapet, som jeg hadde vært forutseende nok til å fylle opp mandag ettermiddag..
På t-banen er det alltid godt med plass så man får som regel sitte. Det er nemlig nesten bare meg som er ute og reiser med banen på denne tiden av døgnet.. Jeg slang meg ned på et av de myke gode setene, og nøt roen som er så deilig sånn på morgenen…
Tirsdagen min på jobb er kort og grei, jeg trenger knapt å undervise DEN DAGEN hvertfall…
I tillegg til VELDIG kort dag, har jeg vakt/inspeksjon ute før første time, og da er barna bare kjekke og greie. De bryr seg lite om at det har snødd, og det er jeg så glad for, fordi da slipper jeg å rive av meg noe kjeft..
(noen har kanskje sett bildet over før- men dagen i går var het lik, så viser det igjen)
Da den korteste dagen EVER var ferdig, dro jeg blid og glad på treningssenteret. Der kunne jeg raskt konstantere at treningen betaler seg! Jeg har fått kjempegod kondis, og arm-musklene tar seg opp (eler ned…)
Lykkelig over den flotte framgangen, spant jeg hjemover og spiste deilig hjemmelaget middag, nyslakta sau, selvgrodde poteter og håndlaget saus..
Etter en så rolig og deilig dag, fant jeg på mye kreativt i de sene kveldstimene..
Da var den lange tirsdagen over, og det er bare en uke til neste gang…. Og for ikke at dere skal tro jeg har gått helt i hundene her, og tror at heretter skal jeg ha fullt fokus på pinefulle tirsdager og andre grusomheter framover.. Neida, om bare noen dager har vi Fabulous Friday Men den tar vi en annen gang.. Nå tar jeg foto-kameraet mitt og går…
Hvilken dag er den verste i dine øyne? Hvorfor det? Hvilken dag er den BESTE i dine øyne? Hvorfor det?
Hvis du fikk velge, og MÅTTE velge EN av disse tingene, hvilken vill du da valgt:
Det eneste jeg kan love er at det er litt moro, og at jeg gleder meg til å fortelle det .. Det ser dere vel.. Man t ikke mer moro enn den man lager selv 
