Kan ikke skylde på NOEN andre faktisk. Selv om det er jo noe man gjerne vil. Finne noen andre som man kan gi skylda for at det har blitt som det har blitt. Det er sjelden det skyldes andre. Eller i det minste har man LITT skyld selv…
Men her er det ene og alene min… Eller…? Kanskje det er NOEN andre jeg kan skylde litt på.. (Kommer tilbake til det senere…)
Det gjelder trening. Jeg har overhode ikke trent på 3 uker!!! Før var jo det “normalen” liksom. Å IKKE trene. Så da var det NULL utropstegn etter. Men siden jeg har begynt å trene, og har trent 1-3 ganger i uka nesten et år snart, (STOLT) så er det med å utebli 3 uker skikkelig lenge faktisk.
Så…hvordan var det da, å trene etter 3 ukers pause? Jeg guffet på jeg, var NESTEN like flink som jeg var for 3 uker siden. Kjørte samme antall kilo på vekter osv. Klarte det, og var skikkelig stolt over meg selv! Tenkte at “ja-ja…dette var jo “piece of cake”…kom jo greit inn i det igjen”.
Men i dag altså!!! Kan nesten ikke gå. Går som ei kråke…. Ikke mye lettbeint her i gården i dag nei… Jeg er altså SÅÅÅÅÅ støl!! Rumpa, leggene, ryggen, armene… OVERALT!!! Men det er jo min egen feil…
Eller…mulig det skyldes LITT han som stod ved siden av meg på trikken den dagen i mai. Han som hostet så veldig.. Det er nok hans feil! Hans skyld! For jeg ble jo griseforkjøla! Så forkjøla at jeg ikke kunne feire bursdagen min. Så forkjølet at jeg nærmest snek meg av gårde til Gøteborg den helgen. Så forkjølet at jeg knapt orket jobbe uken etter. Og så forkjølet at jeg i ALLE FALL ikke har klart å trene på 3 uker…
….du plystrer høyt for deg selv, på vei hjem i solskinnet.
Jeg startet ut i 10-tida. Skulle møte min flotte nevø på Nasjonalmuseet 🙂 Julegaven til han. Være med på Nasjonlamuseet og kaffe og kake etterpå.
Og for en dag!! Vi var gjennom mange rom på museet. Begge har vært der før. Men noen utstillinger skifter, så det er nok nytt også. Og jeg som har fått så “dilla” på kubismen, måtte jo selvfølgelig dra han med inn på DEN utstillingen. Moro!!
Ellers var vi innom rommet med Louise Bourgeois, som jeg har vært i før. Kvinnsakskvinne, demonstrant og tøffing av en kunstner, som fint tåler å bli sett flere ganger 🙂
Vi var også innom en annen “utstilling” som handlet om SAU og ULL… Veldig merkelig utstilling…Kunst?
Føltes mer som historie. Om sauen og dens bruksområder 😀 Men morsomt nok 🙂
Etterpå koste vi oss på Bolle Bar, på utsiden, med boller og kaffe latte 🙂 Skikkelig gode boller!!! Jeg kjøpe en med sjokolade på toppen, og salt karamell-fyll. Slafs!
På vei hjem GIKK jeg. Slentret hjemover mens jeg plystret høyt. 🙂
Livet HAR vært… Livet BLIR.. Men mest av alt ER livet, i mine øyne. Og aller minst BURDE VÆRT….
Jeg vil ikke bruke opp livet på å tenke på alt som BURDE VÆRT sånn eller slik. Livet ER! Det er det eneste jeg kan ta tak i. Jeg kan velge å gjøre det så bra jeg kan…. Eller…jeg kan velge å sette meg å surmule over hvordan det kunne vært eller burde vært.
Jeg hadde en veldig klok mor. Hun fokuserte alltid på det som var bra, uansett om livet “sparket” en del de siste årene. Det gjorde at hun følte livet var fint uansett. Jeg overtok tankegangen for mange år siden. Vokste opp med den på et vis. Så om livet “sparker” litt, og verden ikke er HELT som jeg i utgangspunktet skulle ønske innimellom, så titter jeg i den retningen der jeg ser det lysner…
(Noen ganger synes jeg at jeg selv er ganske klok 😀 Og derfor velger jeg å reposte noen innlegg der jeg synes jeg har vært litt sånn ekstra klok….)
Jeg har trent! Det er jeg stolt av! Fordi jeg før ikke gjorde det , og nå har jeg kommet i gang siste året. Litt forkjøla fremdeles, men fikk kommet i gang igjen etter 3 uker pause. Stolt!
Jeg har en blogg! Det er jeg stolt av! Fordi jeg før ikke kunne noe om digitale saker, og etter 10 år på blogg kan mye mer, og har gjort sinnsykt mye morsomt på denne plattformen. Utfordringer, konkurranser, julekalender, tegnet, skrevet dikt og noveller, laget videoer. Stolt!
Jeg er flink til å ta vare på vennene mine, flink til å se mennesker og la dem skinne. Jeg er flink til å skinne selv, uten å ta luven i fra andre. Stolt!
Jeg er snill og grei og god i jobben min. Stolt!
Jeg er flink til å skryte og være stolt av meg selv, fordi jeg mener at det er viktig, og ikke skader noen andre. Stolt!
Noen ganger er jeg en langbeint “jentunge” Med mentale fregner og en innbilt oppstoppernese Noen ganger har jeg brune faste legger og lår Som stikker ut nedenfor den knelange kjolen som sitter som støpt på meg
Noen ganger er det lange, røde håret flammende, glatt og et “skue” Rekker meg til livet, som er timeglassformet og kvinnelig Noen ganger er jeg hun som tar trappetrinnene to og to i slengen Mens jeg synger vakkert og uanstrengt på en fengende melodi
Noen ganger presser “hun på 57” seg fram i speilet Med stadig flere rynker og en nese som siger Noen ganger henger håret falmet og litt flisete over en rygg dekket av føflekker mens jeg andpusten tusler opp trappen med tunge, bleke legger
Noen ganger har jeg verdens sunneste innstilling til livet Som gir meg “jentungen” i gave hver morgen når jeg våkner Noen ganger spenner verden bein på “livsløgnen” og den langbeinte “jentungen” Og jeg blir liggende der på nesa i grusen en bitteliten stund
Jeg tok meg i å tenke her om dagen, da jeg gikk ganske “lettbeint” bortover veien: “Fy søren så heldig du er Solfrid!!”
Hvorfor da?
Jo, jeg synes jeg er skikkelig heldig som har en kropp som fungerer. Det er ikke alle som har det, og jeg ble plutselig så obs på det der jeg gikk. Jeg er nettopp fylt 57 år, og jeg har noen dager da jeg føler at kroppen omtrent ikke er “brukt” hvis du skjønner hva jeg mener? Tenk at jeg har gått rundt med denne kroppen i 57 år, og så er det SÅ lite slitasje på den. Armer og bein fungerer. Rygg og nakke også. Sånn ganske bra i det minste. Og den fungerer i alle fall så bra at jeg kan trene med den.
Det er ikke alle dager jeg føler at den er helt “ubrukt”. Noen dager kjenner jeg på menisker som sliter litt, et hode som liksom får NOK og en nakke som ikke tåler å sitte SÅNN eller SÅNN for lenge.. Men sånn stort sett liksom: Føler jeg har en rimelig NY kropp! 😀
Snakk om heldiggris!!
I morgen skal jeg trene. Noen uker siden sist faktisk, pga jeg har vært forkjøla eller noe liknende…
Gleder meg faktisk veldig. Skal bli godt å komme i gang igjen 🙂 Så holder kanskje denne kroppen seg som “greit brukt” en stund til 😉
Alle ønsker vi å ha noen å føle samhørighet med. Samboer, venner fra barndommen, nye venner. Følelsen av å se og bli sett. Man får mange forskjellige venner, fordi folk ER forskjellige, og fordi mangfoldet også i vennskap er gull verdt. Ulike vennskap bringer fram ulike sider hos meg også.
Men noe er kanskje likt, for meg i alle fall. Dette har jeg beskrevet i et dikt for mange år siden. Du får det både på norsk og på tegnspråk i denne lille reprisen.
Fugler som begynner å skaldre, pipe, kvitre og bruse med fjærene allerede klokken 5? De irriterer, bråker, er overvettes blide og positive og tar helt luven fra de som måtte ønske å sove litt lenger.
Folk får jo ikke være i fred! Og i tillegg legger disse morgenfuglene det fram som om kl 5 er det rette tidspunktet å stå opp. At å KVITRE klokken 6 er det eneste rette! FYSJ!! For noen morgenfugler…
Midt i sentrum av Oslo kan man gå på små plasser som minner om svunne tider, og om livet på landet. Noen steder finner man hele bydeler med sånt, f eks Rodeløkka i nærheten av Grunerløkka. Et område som ser ut som det stoppet opp, en eller annen gang langt tilbake på 1900-tallet. Lave hus i tre hvor du kan titte inn vinduene for å se hva de spiser til frokost, smale gater med flotte hager på hver side bugnende av roser og epletrær hvor bybarna kan gå på “slang”.
Noen steder er det bare EN hage, ETT hus, midt i byen, som minner om “den gang da”. Midt blant støvete bygater og trikker som slamrer i vei både hit og dit så finner du denne fine idylliske hagen.
Her ser du kafeen “Hønselouvisas hus”. Et flott hus, en hage med hage-møbler som minner om hagemøbler fra oppveksten. Og “Hønselouvisas hus” er vel verdt et besøk. Navnet Hønselouvisa er en litterær figur fra Oscar Braatens skuespill “Ungen”. Huset på Sagene ble brukt til filmatisering av “Ungen” på 70-tallet. Og Oscar Braaten selv uttrykte at han så for seg at Hønselouvisa bodde i dette huset.
Vel.. i dag var JEG Hønselouvisa. Spiste brownie og koste meg i hagen der sammen med bestisen i noen timer etter jobb. Feiret bursdagen jeg hadde den 18. mai. Jeg fikk treningstøy av venninnen min, og DET var jammen bra. For det får jeg aldri nok av 🙂
