Du som har kjent meg en stund her inne vet at jeg har en ganske variert jobb. Jeg er ikke lenger “bare” lærer som før i tida, men har en jobb hvor det kreves å være ganske formell innimellom. Så om jeg ikke har “ekte” perlekjeder og foldeskjørt, så kreves det liksom litt mentalt at jeg har det innimellom. Besøke skoler, snakke med rektorer, skrive rapporter, utarbeide planer osv.
Den andre delen av jobben er jo undervisning av ymse slag, de ukene vi har elever inne på deltidsopplæring. Og det kan by på kreative “krumspring” innimellom.
Uken som kommer er det klart for mye “mentale perlekjeder”. Ikke favoritt-delen av jobben, men jeg har da blitt bedre til denne delen også etterhvert… Og godt å ble ferdig med det.. Så selv om jeg kommer med “nesa i en klut”, i tillegg til disse “perlekjedene” så SKAL jeg gjennomføre denne uka 😀
Håper at en god natts søvn, uten monstre av noe slag, vil gjøre susen. Slik at uken ruller i gang med et smil… Perlekjeder OG smil… 😉
Hun våknet tidlig. Lyset tittet inn vinduet på veggen midt i mot. En strime overskyet søndagslys traff øynene hennes, gjennom en glipe i gardinen. Hun husket at hun hadde dårlig tid…
Raskt fant hun fram den lange ullgenseren og tredde hodet igjennom åpningen mens hun rotet i skuffen etter ullsokkene. Buksene fant hun ikke og hadde ikke tid til å lete. Hun dro på seg et par ullsokker, føk ut i gangen og stakk føttene i de store blå gummistøvlene som sto der. Hun tok trappen i ETT steg,ikke redd for å falle en gang. Løp det forteste de små bena kunne klare, iført store, blå gummistøvler..
Hun hadde hørt dem prate kvelden i forveien. Med døren på klem inn til stua fikk hun med seg mer enn de trodde. Hun lå der i mørket og ordene smøg seg gjennom den lille åpningen i døra. Lyset fra gangen og ordene fra stua virket vanligvis betryggende og beskyttende. Ordene som hadde smøget seg inn døra i går kveld var mer skremmende. Det hadde vært vanskelig å sovne.
Nå var hun våken. Og løp mot garasjen. Hentet vannkannen, fylte den med vann i springen ved husveggen og travet som en liten hest mot porten. Hun strevde med å få opp porten, hekte haspen av, lukke opp, dra vannkannen gjennom og lukke etter seg. Beina førte henne dit hun hadde sett hun trengtes mest. Naturen var i ferd med å DØ! Og her lå alle og sov.
Hun hadde hørt det i går kveld, gjennom åpningen i døra: “Ja nå er det pent ute. Rart hvor pent det kan bli, med så mye død der ute….Så mye vissent og dødt”…Så lo de. Vissent visste hun ikke hva betydde, men død visste hun hva var. Hun hadde ikke forstått hvorfor de lo. Men hun visste hun måtte gjøre noe.
Så her sto hun en tidlig søndagmorgen, ved enden av parken. Bakken var dekket av gule blader som hadde falt. Og hun VISSTE hun måtte vanne alle trærne der om hun skulle forhindre mer død. Hun skjønte det ville bli en lang dag….om ingen våknet og kom og hjalp henne…
Plutselig hørte hun stemmen til mamma komme på raske ben nedover gaten, mot parken. “Lille venn- hva er det du holder på med?” Stemmen smilte. Da skjønte hun at det ville ordne seg..
(Denne lille novellen skrev jeg for et par år siden, med litt inspirasjon fra fingerstøvlene 🙂 Synes det er greit med noen repriser da jeg har en del nye lesere)
Er det ikke slutt på å tro på monstre under senga når man har fylt 53 liksom? Joda! Men hvem sa de var UNDER senga?
Her i natt skulle det ikke være fred å få…og nå snakker jeg OPPI senga. Og NEI, jeg mener verken Hr Frodith eller meg selv! Jeg er jo litt syk, og hadde akkurat krøpet fra sofaen og inn i senga. På sofaen hadde jeg vært veldig trøtt. Da jeg kom inn i senga var det brått slutt.
Det var ca 100 varmegrader inne på soverommet plutselig, men jeg brukte all min mentale kraft på å prøve å tenke positive “sovetanker”. Plutselig var det noe som kilte litt på pannen..Jeg regnet med det var et hår, og strøk det vekk fra ansiktet. Sekunder etter KILTE det et annet sted. Kinnet.. Og kilte det ikke bittelitt på hånda også? Jeg blåste vekk litt hår, og strøk vekk noe et annet sted.. Knep øynene godt igjen og prøvde å glemme all kilingen og kløingen…
Der var det igjen!
Noe som kilte i pannen!
Fram med mobilen! Lyste rundt om kring! Var det “noen” som GIKK omkring i senga vår? Var det MANGE? Jeg så ingenting. Og Hr Frodith bare trakk på skuldrene av “herjingen” min. Jeg trodde jeg KANSKJE så noe på gulvet i mørket der når jeg lyste rundt…..men vanskelig å si..
Jeg GA OPP! På med “kose-bukse” og t-skjorte og inn i stua igjen. Der var det heldigvis bare 20 grader…Og null monstre så vidt jeg kunne se…
Etter en stund sovnet jeg der inne i stua..I “monsterfrie” omgivelser.
Da jeg våknet i dag morges i stua himlet jeg litt med øynene og tenkte jeg at jeg måtte være litt halv-gal. Innbille meg alt mulig rart.. Egentlig bare plaget av et varmt soverom og mitt eget hår…
Hm…. monstre…
Men da jeg tittet inn døra etter å ha fått søvnen ut av øynene, så viser det seg at jeg var SLETT IKKE gal!! For der på gulvet lå “liket” av et DIGERT monster… En sånn lysegrønn gjennomsiktig en med vinger du vet. Som holder leven på natters tid… Eller den lknet bittelitt på en gresshoppe også… Vanskelig å si etter min maltraktering i natt…
At jeg skulle være halv- gal? PØH! Jeg SA jo det var monstre der!!
Tidlig morgentime Raske skritt gjennom den forlatte parken Raslende gul-gult løv under føttene Frostrøyken pumpet ut i små støt der hun småsprang bortover
Tunge skritt der bak Hamret i bakken Raske…bestemte…Som for å ta henne igjen… Regnjakke som gnisset En ru røst som kremtet…
Hun så seg fortvilet rundt Løftet de tunge gummistøvlene Klar til å sprinte avgårde Kastet hodet til høyre side, så seg raskt over skulderen Kjente på den lille nøkkelen hun hadde i lommen Den kunne hun slå fra seg med..
Han var framme ved henne Hun var klar Løftet hånden med nøkkelen… i det hun kjente han tok tak i albuen hennes. Var parat til kamp
Hun bråsnudde Fikk se de mildeste brune øyne tindre i mot seg: “Unnskyld…. du mistet denne da du gikk av trikken”.
Så forsvant han i en tåkedis En tidlig morgentime Mens hun sto igjen med en løftet hånd og en overrasket mine..
(En liten reprise på en av novellene som jeg skrev med utgangspunkt i disse finger-støvel-bildene mine 😀 )
Jeg har kjøpt 3 kjoler i bruktbutikker, så jeg kan ikke skryte av å være den med den største “skatte-kisten” ennå. Altså skapet eer fullt av kjoler og annet, men kun 3 av dem er “brukt-butikk-skatter”. Men de er til gagns VELDIG fine da. Og litt like i snittet, med skjørtet som starter litt høyt oppe i livet.
Denne fant jeg i vinter. På Fretex på Grunerløkka. Vinterkjole. I ull.
Denne ble kjøpt i Latvia, Riga. I en bruktbutikk hvor man kjøpte klær til kilo-pris. 🙂
Og denne også kjøpt på Fretex på Grunerløkka.
Skal nok raide noen flere butikker utover høsten. OG gi bort noen kjoler jeg har fra før, til Fretex, slik at noen andre kan finne dem og føle de har funnet noen skatter 😉
Jeg var ute en tur på morgenkvisten. Trengte noen småting på butikken. Tuslet avgåde med jakken trukket godt rundt meg. Regnet silte, men jeg hadde heldigvis paraply. Ville ikke bli ALT for våt. Jeg har jo kort vei til butikken, og skulle jo bare pile en rask tur. Og så inn igjen i varmen. For det var småkaldt og uggent ute. Selv om det er sommeren.
Det var da jeg så henne…Og jeg har på en måte sett henne mange ganger…
Ikke sikkert det er akkurat HENNE, men du skjønner hva jeg mener? Det er jo sånn vi tenker mange ganger…De er alle LIKE… Men hva om de ikke ER det?? Hva om HUN er annerledes faktisk. Hun satt der alene. Ikke i en gruppe… Hun ba ikke om noen ting, som jeg kanskje hadde forventet at hun skulle… Hva om vi skjærer alle over en kam…. Hva da? BLIR man da det som forventes? En slags selvoppfyllende profeti? Det er jo sånn i andre sammenhenger…
Ja …det var bare noe som slo meg, der jeg skyndte meg, godt kledd og med paraply, forbi henne som satt der alene, litt småvåt, under et tak..
Jeg har skrevet en novelle om dette temaet før, synes den passet nå. Samme tanker. En annen årstid.
“-Faen så kaldt det var i dag!” De høye hælene smalt som trommestikker mot den isbelagte asfalten der hun hastet avgårde. Hastet avgårde mot dagens avtale. Hun dro dunjakken tettere om seg, og angret bittert på at hun ikke hadde tatt lue og votter. Varmen fra natten…. fra sengen…. fra han som lå der… fra den gode myke dyna…hang ennå igjen som en usynlig kappe rundt kroppen hennes…og hadde bare nylig møtt frostrøyken der ute. De bleke kinnene hennes hadde fått røde roser, etter isvinden som hadde rukket noen hastige strøk, på hennes lille tur fra dynen og bortover fortauet mot bussholdeplassen.
“-Faen så kaldt det var i dag! “ Tuppen på de høyhælte støvlettene traff en isklump, som så vidt satt fast i asfalten. Den løsnet…tok en liten bue i luften, før den spratt bortover mot han som satt der. Hun enset han så vidt.
Frostrøyken sev stille ut av neseborene hans. Kroppen knirket lett i det han vred sakte på seg. Frosten og kulden satt i kroppen etter enda en natt under broen..
NOEN hadde gitt han en brukt saueskinnsjakke dagen før. Han visste ikke hvem. Han hadde sittet der i koften sin, strikket i gamlelandet…og hutret..
Plutselig hadde et manne-menneske sagt noe uforståelig, med høy, klar og medlidende stemme, og lagt fra seg jakken. HAN hadde takket på sitt språk…sett ned i bakken… kjent skammen brenne i iskalde kinn… fordi han var nødt til å sitte der med koppen sin…Gråheten og tristheten han hadde hatt på innsiden av strikkekoften hadde forsvunnet litt akkurat da…i øyeblikket jakken hadde truffet bakken… og han hadde kjent et snev av håp. Men skammen var for stor til at han hadde møtt blikket til den fremmede.
I dag satt han der igjen med koppen sin. Sulten skrek i tarmene. Billig loff mettet ikke slik han hadde håpet.
Han tittet i trillebagen sin. Der lå lommeboken… der lå bildet av de der hjemme han hadde forlatt…der lå de andre skitne klærne hans…blandet med poser med stjålet mat.. Han tittet på den lille familien på bildet, bildet som nå var ødelagt av vann og skitt.
“Det var jo ikke sånn det skulle bli!” Han spyttet ordene ned i trillebagen med en svak, maktesløs og trist stemme.
“Det var ikke sånn det skulle bli…”
Forventningen hadde vært stor da han forlot gamlelandet. I øynene på den lille familien. Datteren, mannen, og de små barnebarna som sto i døren der hjemme og vinket.. I et bittelite og falleferdig hus… Øynene hadde lyst som små forventningsfulle flammer, i kontrast til det grå, slitne huset. HANS flamme hadde brent på innsiden… Håpets flamme..Da han forlot gaten….forlot byen….forlot landet…. sammen med den lille gruppen av likesinnede.
I dag var flammen sluknet noe. Han så på gruppen som sto litt lenger bort i gaten. Hans folk….NOE hadde blitt ugreit mellom dem, da han ikke ville være med på det de foreslo. De hadde gått, latt han alene…. Det var flere dager siden nå, men han så de fremdeles…. flere ganger om dagen, der de sto litt lenger borte i veien….
Han dro blikket til seg igjen, tittet ned i bakken… Hørte noen skritt som nærmet seg. Hæler som smalt som harde trommestikker i bakken… En isklump kom sprettende over den isete asfalten…. Den traff han på hånden i det han ristet litt forsiktig i koppen…Han begynte å blø…trakk hånden til seg….
Her er det pysjen som teller… Helt fra klokka 14 i dag har jeg surret rundt i pysjen etter jobb. Som du vet er jeg rimelig pjusk.Halsen. Stemmen. Generelt hele kadaveret akkurat nå.. MEN… Jeg er likevel stolt som en hane!
Når sommeren nærmet seg slutten grudde jeg rumpa av meg til å begynne i jobb igjen egentlig. Mye nytt som skulle i gang…og du vet jo hvor glad jeg er i forandringer?…Kremt…Hrmf…. Jeg måtte ta fatt på mange av de gamle oppgavene jeg IKKE liker så godt med en gang. En del oppgaver som “hang igjen” etter det jeg jobbet med i fjor måtte gjøres. Altså, mye å ta fatt på…Og mange stressmomenter for meg som liker det “vanlige” best av alt. Så…hvor kommer “hanen” inn i bildet? Den stolte hanen?
Jo…jeg har vært SÅ effektiv! Jeg har gått løs på de “ekle” oppgavene, og fått i gang avtaler.
Jeg har jobbet meg gjennom det som hang igjen.
Jeg har kommet i gang med forberedelser til nye elever kommer, med nye kolleger. OG alt på bare 4 dager. Jeg har ringt telefoner, og skrevet mailer.
Jeg har hjulpet nye kolleger å komme på plass.
Så… syk ble jeg ja…men en syk HANE, og da får det være greit. Jeg er i siget….;-)
Man kan da gjøre en bitteliten modell-jobb, selv om man ser ut som heksa i “Snehvit og de 7 dvergene” på heavy dop..
Man kan vel svinse og svanse litt og “ta seg ut” bitteltt selv om formen er rævvvvva, hodet dunker, rumpa er sigen, og gjeipen henger langt nedpå… Det er bare å passe på at man er “model in desguise”, altså litt “forkledd”. Skyggebilder funker som ei kule da 😀
Det krevde ikke ALT for mye av meg, da jeg sneglet meg hjemover , med armene i bakken etter jobb i dag.. Jeg trengte ikke smile en gang….. Så da ble det sånn 😉
Dette er ABSOLUTT IKKE et forsøk på å lage “duck-lips”. Jeg verken HAR sånne lepper, eller vil prøve å LATE SOM jeg har… Helt greit med mine egne for å si det sånn. Neida… Dette er mer en stor “hengeleppe”, “gjeip”, “sutretryne” eller noe i den duren.
Hvorfor det?
Fordi jeg måtte avlyse alt av planer, både i dag og i morgen, fordi stemmen er borte og jeg har vondt i både den, halsen og hodet. Altså ikke noe særlig å treffe på for folk som ikke kan tegnsrpåk, eller har lyst å sitte med en stum østers som selskap. I dag hadde jeg ikke orket uansett. Klarte å “holde ut” noen timer på jobben, for å få gjennomført det jeg hadde gjort avtaler med andre om, på tegnspråk. Så var det rett hjem til bamse-klærne…
Og her sitter jeg…Isen er spist…Og det ligger både sjokolade, masse drikke og baguette klart til å inntas utover kvelden. Under pleddet. Inntas sammen med hostesaft og slimløsende og alskens hals-remedier..
Men jeg er SUR…Skikkelig furten, lei meg, trist, survete… For jeg skulle jo treffe Karidansen i dag! Og Lady August i morgen. Men det GÅR ikke!!! Dritt-helg!!
