Trodde du man måtte ha føtter for å kunne danse? Trodde du man trengte lange spretne ben for å svinge seg over gulvet? Trodde du man trengte smektende musikk eller sambarytmer for å kunne by opp noen til dans?
Vel, det hjelper kanskje…
Men jeg skal love deg at noen kan danse med ansiktet også.
Smilende øyne Glitrende Beskjeder fra nysminket glad munn Uten ord
Det er den vakreste dans Uten føtter
(Et dikt jeg skrev om min mor, for et par år tilbake. Hun var sengeliggende siste årene, men danse kunne hun. Med øyne og ansikt og hele seg. Savner henne ❤)
Solfrid? Hvem er så det liksom? Ja…for deg som ikke vet det, det er navnet mitt. På ekte! Jeg HETER ikke Frodith! Jeg valgte det som bloggnavn for å holde meg LITT anonym. Ikke veldig anonym, for bilder har jeg jo. Men et navn som ikke er mitt, på bloggen, har vært greit mens jeg har bygget opp bloggen.
Frodith er et navn som noen småbarn landet på når de prøvde å uttale navnet mitt en gang for mange år siden. Jeg liker det.
Jeg liker Solfrid også. Mitt eget navn. Jeg likte det IKKE da jeg vokste opp. INGEN het Solfrid. Alle het Anne, Mette og Kristin. Skulle SÅ gjerne hett det på barneskolen. I voksen alder har jeg derimot vært VELDIG glad i navnet mitt. Jeg føler det speiler hvem jeg er. Eller har blitt. Det er mye sol i meg 🙂
Søndags-Solfrid
Skyer, striregn og sølepytter Sydvester, støvler og takrenner som spytter Slentrende søndag- stille og snill Samtaler, samvær og stimulerende spill
Sakte senkes skuldrene – Stresset svinner Speilingen fra sølepytten- solen skinner Smilene i strålene som sildrer og seiler Solen som skinner inne meg sinnet speiler
Det er lett å slenge seg på greia med at “stakkars oss…nå er sommeren ubønnhørlig over”, “huff så kaldt det er blitt..” “Nå er de 9 MÅNEDER til vi ser sola igjen”… Akkurat som om vi var gravide med 9 måneder morgenkvalme, og ingen gleder underveis.. BARE fokus på den “ungen” som skal komme, og null fokus på det som skjer her og nå. På veien dit.. Null fokus på her og nå- som er HØSTEN…akkurat nå..
I år har jeg faktisk gledet meg til høsten…Og jeg har jo som mål hvert år, og gi hver og en årstid en VERDI i seg selv.. Jeg jobber bein-hardt med vinteren hvert år…det skal sies. For å gi den egne bein å stå på…Ikke kun betrakte den som en “ventetid”.
Høsten har jeg nok LITT lettere for å finne mye fint ved.. Og jeg har bestemt meg for å elske vind, regn og blad-fall, like mye som hestehov, humler og solbrente legger.. Jeg kaster meg altså ikke SÅ lett på den syte-greia med “stakkar” og sånn…
Og hvordan trives like godt i alle fire årstider?
Det gjelder å gripe tak i det som er spesielt med hver og en av dem, og elske dem for det som er det spesielle. Og hva er vel bedre da, enn å fotografere de fine tingene?
(Jeg satser på å gjøre høsten til en av de fineste årstidene i år også. Og i ALLE FALL la den være en årstid på egne bein. Jeg er i gang!)
Hver høst, eller nesten i alle fall, “feirer” jeg bittelitt med diktet jeg skrev for noen år siden. Og det er først NÅ, når det er oktober at det er HØST for meg. Selv om jeg vet årstiden starter i september. Nå er det akkurat bikket oktober, og det er kommet farger på bladene. Det er NÅ diktet mitt liksom passer 🙂
Slapp av! Ingen fyllefest på meg nei.. Som kanskje noen vet så drikker jeg ikke alkohol. Jeg er ikke avholds, men jeg bare trives bedre uten alkohol. Liker meg som jeg ER, i alle sammenhenger. Slapper av og koser meg bra NOK som jeg i utgangspunktet, til å droppe en hver form for rus. Har hatt mine “fest-år” i yngre dager, og det å ta meg EN øl eller ET glass vin for smakens skyld har aldri vært min greie. Fordi jeg ikke liker smaken rett og slett.
Men…nå snakker jeg meg bort?….Ja, litt 😀 Den “gode hangover´n” jeg snakker om er av en litt annen art. Det føles som jeg har vært på tidenes lengste fest i alle fall. Masse folk, mye moro, mange dager med ikke helt kontrollen selv om man prøver alt man klarer, varme rom og lite luft, lange dager og lite søvn…
Ja…jeg snakker jobb! 😀 14 dager med polka, cha-cha-cha og flamenco, hvis jeg skal bruke danse-metaforen for å forklare stemningen. Det har vært et par krevende uker. Men fy søren så moro!! Når man kommer ut i enden, på “andre siden” av dette har man tidenes beste hangover vil jeg påstå. Mega-sliten, hodepine, men veldig, veldig glad 😀
Da er det liksom HELT riktig å dra på shopping i dag, og med påfølgende cafe. Ha en strålende lørdag!
Du tror meg ikke? Siden jeg er 1, 78 meter kan jeg umulig finne små rare menn om jeg ser OPP liksom? De MÅ da være lange og digre om jeg skal se oppover på dem?
Pøh! For hele byen er full av små rare menn…Eller full og full…15 i det minste.. Og de befinner seg DER OPPE. Du må gå med nesa i været. Helt sant!
Tror du meg NÅ da??
Ser du han ikke??
Her er han…
Enn han her da….?
Jepp…høyt der oppe… Jeg MÅ ha nesa i været sa jeg jo!!
Står der og skuer utover byen…
De gjemmer seg godt….men jeg hadde kart over hvor de befant seg.. Og SÅ måtte jeg lete litt likevel..
Figurene er laget av Isaac Cordal, en spansk kunstner. Og som sagt er disse figurene plassert både her og der i Oslo sentrum. Det gjelder bare å ha et kart. Og å gå med nesa i været. Hvor vanskelig kan det være da? 😀
Etter dagen i går hvor man skulle tro jeg var “grinebitern fra helvete”, eller i alle fall verdens største festbrems (les HER).. så har jeg altså våget meg ut døra i dag.
Jeg startet opp litt stille og forsiktig i dag også. I pysjmodus fram til klokka 13.
Kaffe, frokost, hårfarging, kaffe, lunsj… Inntil jeg fant ut at neste kopp kaffe skal jeg ta blant fyllesyke Oslo-beboere.. Ikke for å “godte meg” over deres miserable tilstand, men rett og slett fordi jeg trengte å lufte snuten…eller hjernen kanskje aller mest. FOR mye tankevirksomhet er ikke sunt, spør du meg 😉
Nå har jeg fått meg en laktosefri kaffe latte, og kjenner at surskap og tankekjør er på vikende front.
Endelig kan jeg slutte å vaske meg.. Det er tid for møkkete hender og hemningsløs spytting.. Det er heldigvis slutt på metern, så nå kan jeg endelig klistre meg inntil folk og kline med akkurat hvem jeg vil.. Om jeg ikke har gjort det før, så skal jeg i alle fall gjøre det nå!!
Endelig kan jeg slippe ut, stimle sammen med tusenvis på et trangt dansegulv, mens vi bytter kroppsvæsker til den store gullmedaljen. For stakkars meg har nemlig vært nærmest innelåst de siste månedene, ukene og dagene.
Det er vel ikke annet å vente da vel?? Enn at jeg MÅ ta meg en heidundrandes fest, drikke til krampa tar meg, spy litt på hvert gatehjørne og herpe noen småsaker jeg passerer i nattemørket. Det har jeg vel fortjent?? Stakkars meg!
