Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”. “Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.
Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….
Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…
“Lykken er som en sommerfugl. Jager du etter den, flyr den av sted, men setter du deg rolig ned, kan den lande på skulderen din.” (Sitat: Nathaniel Hawthorne)
Sitte eller stå….Skulder eller hånda…Who cares. Poenget er at om du flyr etter noe du TROR er lykke…så misser du alle de små lykke-øyeblikkene som faktisk ER DER, om du bare stopper opp og kjenner etter. Hvis du tar deg tid til å pusle litt rundt i din egen “hage”, og vanne gresset der du ER….hvis du tar deg tid til å kjenne etter så kan det hende at lykken er der RETT under nesen på deg…
Leter du etter lykken?
Eller tar du deg tid til å kjenne etter om den er i “nærområdet”?
(Fant ut at det i snøføyka trengtes en reprise på litt lykkeprat)
Ser kanskje ikke så koselig ut??
Nei…på utsida nei…Skikkelig snøføyke, 4 kuledegrader, “følt” temperatur 20 kuldegrader….Og jeg har vært ute i verden og hamstret mat. Men jeg skal love deg at det blir kose-søndag på INNSIDEN i dag. Pysj-vær, mango-chiapudding-vær, blogge-vær… Så kan bare snøfillene danse cha-cha-cha så mye de orker på utsida. MEG skal de ikke få danse på. Men …om de roer seg litt… og starter en liten vals eller slowfox i stedet…? Vel..da får vi se…
Jeg har tydeligvis en “svakhet” for murer, når det gjelder modell-“lek”. Ofte har jeg lekt meg med BFF-en fra Bergen – Minmatgaleverden-Kjersti. Men det har også blitt en del modellering med Karidansen det siste året. Ingenting kan slå en skikkelig fotoshoot i en murvegg…Her er et lite knippe samlet gjennom et par år.
Noen ganger får ens egene fordommer seg en “på tygga”. Og det fortjener de jammen meg. Jeg hadde en streeotypisk oppfatning av en type lege jeg skulle til, en lege som jobbet med føtter. (jeg hadde et neglproblem). Jeg så for meg en typisk “raring” som jeg har innbildt meg at fotleger er. Og første gang jeg besøkte den legen så var han AKKURAT sånn…Like rar og “sær” som jeg hadde forventet meg. Han var stereotypien jeg hadde laget meg i hodet..Fordi jeg “ville” det?
Men da jeg kom dit i dag, så fikk fordommene og førsteinntrykket seg virkelig en på tygga. Han er også hudlege, og sjekket føflekkene min i dag. Han var virkelig en hyggelig kar og flink lege. Ga mye informasjon, var lun og fin. Man skal ikke alltid stole på førsteinntrykket. Noen ganger er det feil…
Vært på farta i dag. Litt på jobb, så en tur hos legen og sjekket en føflekk. Tilbake på jobb. Og SÅ var det ut til mamma på landet.
Var på Outleten i Vestby. Kjøpte Devold-t-sjort som “vanlig”..Og var vel ingen bombe at den er turkis..
Nå er det lånt kosebukse og kosegenser, ullsokker og pizza. Koser meg.. Vet ikke om du har lagt merke til at bildene blir kuttet på toppen igjen nå i det siste??
Vel…jeg har kjøpt hårfarge 😉 Så i morgen er jeg “hel” igjen..he-he..
Ja, det er ikke denne trulta som er er så fryktelig skummel…. Men under her er faktisk noe som var voldsomt skremmende da jeg var liten Frodith. Husker det som noe veldig rare greier…Minnes mørke skoger, masete “voksne” vaktmestere, noen helt underlige arbeidskarer og en gal tante eller noe.
Som ung voksen hadde jeg latterkrampe hver gang jeg så dette.
Og nå er det ren nostalgi.
Da deg en titt, og få enten mareritt eller latterkrampe, eller bare en liten mimrestund 🙂
Det er kanskje å overdrive litt. Den har vært alt annet enn vanlig.. Den har vært slitsom, men utrolig morsom!! 🙂
Jeg og super-kollegaen min har laget to oppsetninger av “Snøhvit og de 7 dvergene” med småttiser som er inne på deltid. Skikkelig moro, og de var så flinke attte!
Men det tar på Frodithen å være regissør i 4 timer, med den aktiviteten det er på disse. Så derfor var det super -deilig å gå på restaurant etter jobb.
Du kan vel gjette hvor Hr Frodith og jeg har vært? Altså type mat?
Denne møter oss i døra….
Og etter å ha bestilt, så kommer maten i denne…
Fine detaljer på veggene.
Veggteppe-detalj…
Nå sitter jeg her, nydusjet og fin, med beina høyt. Livet er ganske greit 🙂
