Jeg gikk inn i uka på mandag…og så har jeg på en måte bare vært der inne..i uka… Det er som om jeg har gått gjennom et langt langt rør. Ingen vinduer eller dører. Bare masse viltre ungdommer, en haug med flotte kolleger, et planlagt og godt forberedt opplegg og en sterk vilje om at dette skal bli vellykket.
Så kom jeg ut på andre siden av røret i dag. Glad, fornøyd og “gjennom-tygd” … Det har gått veldig fint. Ungdommene var fornøyde, kollegene var fornøyde og på pulten til meg og verdens beste kollega lå det godterier, en liten blomst til oss hver og et kjempekoselig kort fra en av kollegene som synes vi var flinke, hadde stålkontroll og takket for fin uke.
Det varmet skikkelig <3 Denne uka er spesiell. Det samles elever fra hele landet, og det gjør den litt ekstra krevende. Da er det veldig godt når noen synes at man har vært flink. Og ikke bare SYNES det, men SIER det også 🙂
Nå skal jeg bare kose meg, og i morgen har jeg fine planer. Mer om det senere…
Jeg tror det er sånn man må tenke. Ta en helt alminnelig hverdag, og se de uante mulighetene som ligger i den. Man trenger ikke å være barnebokforfatter for å se at man kan gjøre den dagen man våkner med til noe helt spesielt. Den kan kanskje se litt gråfarget ut sånn ved første øyekast. Men med noen små grep kan den bli gullfarget og fin.
Nå er det fredag! Lag den gullfarget og fin, eller mal den i regnbuens farger! Spiller ingen rolle…Den kan i alle fall bli et lite eventyr, om du rister litt på den 🙂
Er du på jakt etter det perfekte? Eller en perfekt verden? Er du hele tiden på VEI noe sted, fordi ting ikke er bra nok her og nå? Er det slik at grensene flytter seg for hva som er perfekt? At noe som virket perfekt for en stund siden, viser seg å være alminneligheter det også, når man kommer fram dit… Tror du at det finnes en perfekt verden? Og hvem definerer i stå tilfelle hva “perfekt” betyr??
Vel – her er en liten perfekt verden hos Katie Melua..
Nei…jeg kan virkelig ikke tro det!! Her har du en unik sjanse til å gi meg og Kjersti en skikkelig utfordring (foto-utfordring), en skikkelig oppgave vi må gå løs på når hun kommer til byen i april. Og så er du faktisk nær ved å misse hele sjansen!
Hvor ofte får du muligheten til å be folk om å gjøre noe, og så utfører de?
Vel…hvis det bare kommer sånne oppgaver som: løpe naken opp Karl Johan… og sånne utfordringer, så er det nok mulig vi sier nei….. Men ellers kan vi nok gjøre en del vi blir bedt om… Vi er greie sånn 😉
Så da spør jeg igjen, om du skulle gått glipp av muligheten fra i dag tidlig:
Har du en litt morsom eller rar foto-oppgave/utfordring, som jeg og Kjersti må gjennomføre når hun kommer hit i april?
Ja…snart og snart fru Blom..Jeg må vente vel og lenge, en hel måned faktisk. Men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. Og når Minmatgaleverden- Kjersti kommer da blir det MORO!!
Gleder meg som en unge så klart. Hun blir en helg. Og jeg planlegger noen sprell så klart. Men mulig vi trenger litt inspirasjon….? Hva ville du likt å utfordre oss med? En foto-greie altså… Noe spesielt du kunne tenke deg at vi gjennomførte? Jeg LOVER ingenting, men er det morsomt nok så skal du ikke se bort fra at vi gjennomfører 😉
Jeg snek meg avgårde etter jobb i dag.. Føltes som jeg “snek” litt i alle fall.. Litt sånn små-flau over meg selv og min latskap.. Som om noen skulle ta meg “på fersken” på vei inn døra til takawayen IGJEN.. Blir flere ganger i uka der nå for tida..
Vel innafor døra, og ingen lenger kunne “oppdage” meg ble jeg sittende å dingle en liten stund etter å ha bestilt. Og på veggen hang et skilt som fanget oppmerksomheten min:
Er ikke det en fantastisk tankegang egentlig? Å tenke seg hvem man selv ville gjerne møtt. Hva ønsker jeg meg av de jeg møter? Hvem ønsker jeg å møte liksom? Og så faktisk BLI sånn selv. Da ville vi nok alle som en valgt å bli den hyggeligste utgaven av oss selv! For det er vel det vi ønsker å møte hos andre?
Jeg liker sånne små ordtak. Enten små setninger og sitater jeg finner, som er laget av andre. Eller jeg liker også å lage selv.
Det er jeg overbevist om, at vi egentlig alltid fortjener litt belønning. Ja, vi må så klart ha gjort LITT for å fortjene det. Man bør ha gjort en liten innsats. Da smaker belønningen litt bedre i alle fall.
I disse dager jobber vi rumpa av oss, verdens beste kollega og jeg. Jeg skal love deg vi fortjener litt belønning etterpå da!! Og det FÅR vi! Ja… av oss selv så klart.. Vi kjøper oss noe snop eller tar en god kopp kaffe når vi er ferdige for dagen. Vi ser på hverandre, og sier at vi er fornøyde med dagen.
Egentlig er det god nok belønning å se at ting fungerer, at elevene koser seg, at vi og de får god kontakt, at de meste går knirkefritt.. Men det SKADER jo ikke med litt spiselig belønning i tillegg 😉
Jeg synes egentlig det er litt trist.. Ja.. det er ingen personlig postmann som har dødd, så det er ikke en “ekte” sorg for å si det sånn. Men det at selve postmann -rollen eller egentlig mest det han “hadde med seg” er bortevekk gjør meg litt trist likevel…
Hva var vel mer spennende tidligere enn å gå i postkassen å finne et brev eller en aldri så liten pakke? Jeg går fremdeles i postkassen og titter jeg. Like forhåpningsfull hver dag. Men foran kassen nede er det edderkoppspinn… og du vet hva DET betyr?? Null brev og null pakker på Frodithen på ukevis!!
Jeg tror det er andre som savner postmann også.. Så mitt forslag er at vi alle går ut i morgen, og poster noe til noen vi bryr oss om. Det kan være et brev, et kort eller en aldri så liten pakke. Så får posten litt å gjøre, og vi får mange glade mennesker rundt forbi..
Tenker han skal bli litt svett jeg nå…utover våren…den keitete, slyngelen av en postmann, som forsvinner sånn i tide og utide..
Er ikke det sant da? For meg er det i alle fall veldig spesielt å ha en venn som man fikk da man var helt liten…Eller i alle fall mindre…
Min første skikkelige venn fikk jeg da jeg var 4 år. Hun var 3. Det kom et flyttelass kjørende, til huset tvers over gata.
Jeg sto der med stramme fletter, briller, litt skjeløyd, hjemmesydd kjole, halvstrømper og småsko..Med litt svai i ryggen og magen rett ut ble jeg stående på min side av veien der å stirre. Ut kom det mange barn. Alle kledd i fargeglade klær. Og lykken var stor da jeg så: det var en som var HELT perfekt for meg.
Hun kom bort til sin side av veien. En hode mindre enn meg minst. Lita og nett. Med lapp på øyet. Og på hver vår side av den lille grusveien ble vi stående å stirre på hverandre. Ingen ord ble sagt. Men jeg tror vi visste. Det skulle bli OSS.
Vi var bestevenner i mange år. Det var dype spor mellom de to husene våre. En dag flyttet de igjen. Hun var 9 år og jeg var 10. Men vennskapet bygget i disse årene var solid.
Vi har fremdeles kontakt. Jeg ser fremdeles på henne som min venn. Jeg vet hun er der om jeg trenger henne, selv om vi ikke sees så ofte.
