Er du sånn at du innimellom blir skikkelig gira? Gir liksom alt helt innenfra og ut, og liksom kjenner du får med deg folk i samme slengen? Kjenner at man suges inn i en felles stemning og “finner hverandre” på et vis?
Sånn er jeg. Jeg kan forklare det med tegningene slik jeg gjorde i “lykkechallengen” til en blogger i 2016:
For akkurat sånn er det nemlig.. Jeg har jo fortalt at jeg innimellom kan føle meg nesten litt “rar”. Jeg gråter nesten aldri, men har heller ikke de helt DIGRE toppene. Jeg er harmonisk og blid uten å kjøre “berg-og-dalbane”.
Men altså: Jeg tar av LITT på engasjement! 😉
Har ganske engasjerende og morsomme dager for tida!
Har du merket at disse hvorforene dukker opp stadig vekk? Og at det er visse ting man kan lure på hvorfor ingen har funnet noen løsning på? Vel, det er vel kanskje sånn at noe skal vi holde på med her i livet også, og at disse tingene er med å “oppdra” oss litt også…
Synes du det er kjedelig med klesvask?
Hva er favoritt-husarbeidet for deg? 😉
Vil bare innom for å takke for alle koselige kommentarer jeg får nå om dagen 🙂 Her går det i et hårreisende tempo, eller kanskje ikke så FORT, men myyyye fokus på jobb maaange timer hver dag..
Jeg rekker ikke stort annet enn jobb denne uka, vi har mange elever inne på opphold. Så derfor er det ekstra hyggelig med fine folk som kommer innom på innleggene på bloggen og legger igjen et spor..
Neida… dette er ikke noe innlegg om barnløshet.
Jeg kunne jo sikkert skrevet litt om det en gang også, for noen lurer kanskje litt på hvorfor jeg ikke har det.
Vel..kanskje skriver jeg noe mer om det en gang. Men det er ikke noe mer mystisk enn at jeg ikke kunne få. Jeg har aldri hatt noen stor sorg på grunn av det. Glad i barn, absolutt. Jobber jo som lærer og alt. Men jeg er veldig rask med å innfinne meg med realitetene også..Det har du vel sett her på bloggen etter hvert.
Men når man da har verken barn eller barnebarn å vise fram her på blogg, så får dere heller tåle litt “pepring” av barnebilder av MEG. He-he.. Siden jeg er midt i rydding i barndomshjemmet hver helg og finner drøssevis av bilder.. Så…da vet du hva du har i vente fra denne kanten framover 😉
Som du vet, jeg var født 5,5 kg og 54 cm lang. Og jeg grodde i rekordfart. Alle veier. Rimelig rund, eller nesten firkanta faktisk. Se på det ansiktet da!! Godt jeg strakk med mest i lengden etterhvert…
Jeg har en av bestevenninnene mine i min søster også jeg. Vi har jo vokst opp sammen. 5 år forskjell på oss. Og vi kjenner jo ALT som er å kjenne om hverandre.
Oppveksten med søsters var morsom og koselig. Og det er den fortsatt, for å si det sånn. Hvor mange kan si at de har søsteren sin som en av sine beste venner? Under her finner du perioder fra oppveksten min, med søsters ved min side 🙂
Vi likte å kle oss ut, og ofte kledde vi oss ut som mamma og pappa.. (se bildet av mamma lenger ned..)
Julen ble jo feiret på vanlig vis, og masse bilder ble tatt. En periode ble alle bilder røde etter en stund. Det var på 70-tallet, uten at jeg tror det har noe med saken å gjøre. Her er jeg ca 8 år, og søsters 13.
Når jeg var 14 som her, var jeg og mamma og besøkte søsters i Brighton, der søsters var au pair.
Håfarger har skiftet gjennom tidene, både på søsters og meg…
Ca 19-20 år her, etter livet på folkehøyskolen..
Kort hår har jeg også hatt et par ganger. Sist her når jeg var tidligst i 30-årene..
Jeg håper jeg får mange mange år til med verdens beste søster og venn <3
Dedicat er en ekte poet. Hva en ekte poet er? Det er en som skriver dikt like lett som han snakker. Det bare renner ut. Med rim eller uten rim….Han maler små hendelser med ord i stedet for pensel.
Han skriver dikt på bloggen sin, det er sant. Men jammen meg skriver han dikt i kommentarfeltene av og til også. Og det er veldig hyggelig, for han er en utrolig hyggelig mann i tillegg til å være en ekte poet.
I dag kom det dikt til meg, i kommentarfeltet, etter at jeg hadde lagt ut bilder og noen ord om barndommen HER:
Minner så vakre, så såre og kjære. Bringer fortiden frem og så nære. Gjemt og glemt i skuffer og skap. Nå dukker de opp som det var i dag. Tiden blir brått så ufattelig lang. Du kjenner jo følelsen fra den gang. Det er som en islagt elv brekkes opp. Det strømmer inn over sjel og kropp. Minnene blir som en pensel i hånd. Maler inn dine fortidsbånd. Minner så vakre, så såre og kjære. Bringer fortiden frem og så nære.
Går du inn på bloggen til Dedicat finner du masse fine dikt, artige betraktninger og mye annet flott 🙂
Av og til tenker du kanskje at jeg er ei gammal “røy”? Eller av og til tenker kanskje JEG det.. Snakker om hippie-tid, tider uten telefon og om en tid hvor vennskap var noe man hadde der ute i det virkelige liv, og ikke på Facebook. Men jeg har altså vært 19 en gang jeg også. Med kort hår, “pønkestil” og verdens beste venner ved min side. Over og under her kjenner du kanskje igjen bestisen min Anna Lena? Hun jeg reiste på “utdrikningsreisen” med.
Noen vennskap består gjennom haugevis av år.
Godt med vennskap hvor man kjenner hverandre fra starten av, hvor man har delt omtrent ALT. Vennskap man vet vil vare livet ut <3
Og her den andre bestisen som du ser med det korte lyse håret over her <3
Hvis du ikke har sett bildene fra da jeg var lita og søt, så kan du fremdeles finne dem i innlegget rett under her :-)
Det har vært andre tider…Tider da man var liten og søt. Selv om helt liten har jeg jo aldri vært, født 5,5 kg og 54 cm lang. Men du skjønner hva jeg mener? Det har vært tider da verden var kjempestor.. Hvor Oslo var et land på en annen planet, og det tryggeste var å holde seg i nærheten av mor, mens resten av familien ventet i nærheten en vakker sommerdag..
Det var en tid da man kom i avisen på 17. mai bare pga man var liten og søt, og nå får man ikke komme i noe som helst blad om man så ber på sine knær..
Det var en tid da snøskavlene var meterhøye, og eneste måten å overleve ute en iskald og vakker vinterdag var i stikkete ullklær strikket av mor..
Det beste med å rydde ut av huset er egentlig å finne mange fine bilder. Jeg husker nesten når bildene ble tatt. Når det gjelder meg selv i alle fall. Om jeg var aldri så liten når de ble tatt.. Bildet over her er vel tatt når jeg var ca 4 år. Jeg hadde alltid stramme fletter. Langt hår i stramme fletter. Jeg var fryktelig hårsår, og orket ikke å bli gredd hver dag, og sånt barnehår floker jo lett, så fletter MÅTTE til…
Denne nydelige damen her er mamma. Vi tror kanskje det er fra konfirmasjonen hennes. Jeg har tatt bilde av et bilde, så det blir litt rart med lyset. Men se hvor flott hun er!! Hun sydde mye selv, og jeg regner med hun kanskje har sydde denne kjolen selv, hvis ikke var det nok mormor, som også var en flink sydame. Det blir nok flere bilder utover, vi har mye å gå gjennom.
