Jeg heklet jo matchende antrekk til oss i påsken i fjor..
Men siden det ikke er påske, så må det noe nytt til, og det er litt kaldt her og der.. Snart elev-uke for meg, digital-uke selvfølgelig. Men må jo ha litt bra antrekk selv om man bare er på skjerm 😉
Ble helt STIV I ansiktet på turen min i dag. Sikkert 15 kuldegrader her..I alle fall kjentes det sånn. Og DET er kaldt i byen altså, skal jeg love deg…
Ruslet mot Vippetangen, for å se på sjøen i kulda. Regnet med at det ville være bikkjekaldt der, men det er det verdt for det så pent når sola skinner.
Fant noe statuer jeg ikke hadde sett før. Det så litt kaldt ut.. Å gå sånn naken rundt midt i vinteren..
De så ganske like ut. Men jeg så plutselig at de var litt forskjellige. Hånden: utstrakt, litt lukket og knyttet.. Mulig det er noe kjent med dette, men jeg vet ikke. Symboliserer det noe spesielt? Noen som vet?
Luften danset over en kald fjord: små dotter, hit og dit, sola skinte og folk gikk tur. Vakkert <3
Satte meg ned ved Operaen, og lot sola skinne på ansiktet mitt. Og det var VELDIG deilig faktisk. Jada…veldig kaldt! Men også litt godt i ansiktet. NESTEN så det varmet litt, akkurat i ansiktet 🙂
Ved biblioteket var en lykkelig hund!. Eieren kastet snø i lufta, og hunden hoppet og spratt, mens den snappet etter snøen. Herlig syn. Akkurat da skulle jeg også gjerne vært en hund. En lykkelig, kald hund..
Se hvor den spretter da!! 😀 Ikke verdens klareste bilder, tatt langt unna. Men du aner gleden, ikke sant?
Ja, er det noe rart da? Det høres jo så veldig seriøst ut. Så bindende. Så alvorlig. Så ENDELG. Ikke rart det går dårlig!
Det betyr at da må man jo begynne om igjen da.. Igjen og igjen… Og derfor har du nok hørt det før.
Så jeg skal egentlig absolutt ikke begynne et nytt å bedre liv!. Det blir bare tull! Men jeg kan jo gjøre noe med akkurat dagen i dag! Gjøre den bittelitt bedre enn den i går. Og for meg gjelder det egentlig luft og trim akkurat nå.
Jeg trenger ikke egentlig å gå på badevekta for å slå fast at det har sneket seg på noen Corona-kilo igjen. Det kjennes på buksene mine, og det er kanskje derfor jeg går så mye i kjoler…For å slippe å forholde meg til det. At jeg skylder på coronaen er jo en annen grunn til at det går så dårlig å få gjort noe med dette. Coronaen er nemlig kommet for å bli…en stund… MEN nekter visst å ta noe som helst ansvar for vekten, enten den går opp eller ned…
Så hvis jeg er nødt å ta ansvaret SELV….og jeg ser ut for å måtte begynne IGJEN og IGJEN på dette “bedre livet”…vel…så GJØR JEG DET DA!!
Starter med i dag! Skal både lufte snuten, og se om ansiktet kan få en bedre farge, OG få aldri så lite trim med en gåtur i kuldegradene.
Sånn! Da er jeg sånn ca ferdig med “sutringa”. Mistet litt piffen i går, og var møkk sliten etter lite søvn, mye grubling og bittelitt frykt for det som ligger foran oss nå. Litt følelsen av “rykk tilbake til start”…Mars-følelsen. Løpe hjem og låse dørene osv..
Etter en god natts søvn er jeg igjen klar for å gå løs på en ny etappe. Ny Coronoa-etappe… Den “innbilte covid-(p)syken” som lå på skyhøyt nivå i går, er i dag på vikende front. Ikke noe snørrete i det hele tatt.. Og den KANSKJE bittelitt såre halsen i går viste seg å være bare litt sår tunge i stedet for… Men vanskelig å definere hvor vondtene sitter når det lurer virus i hver busk her i byen.
Livet blir igjen KUN hjemmekontor! Hvor lenge aner jeg ikke. Det er jo det som kan ta LITT gnisten fra en sånn i utgangspunktet. Skal jeg sitte her i en måned, eller tre? Ingen som kan svare på det.. SÅ…derfor er jo heller ikke DET noe å sitte å sutre for. Blir jo ikke noe bedre av DET!
Jeg tenker derfor at det er bare å ta i bruk kreativiteten igjen. Kle meg ut, få fart på Salt og Pepper. Komme meg UT, med rotten-tottene under armen, og med kamera i hånden. Lage morsomme bilder som kan brukes både til undervisning og privat.
I dag har jeg vært ute og sett på hvordan verden ser ut. Det snør litt, og regner litt. Jeg håper det blir MASSE snø! Det er ypperlige forhold for både mus og meg!
Ellers er verden stille. Lite folk ute. Kafeene fremdeles åpne, men bare til takeaway. Kan få kjøpt seg en kanesnurr eller to, og ta med hjem. Lykke!
Det siste året…de siste månedene…jeg har liksom hatt mengder med energi. Selv om Coronaviruset løp spinnvill der ute i Oslo by, så var jeg full av pågangsmot. Full av energi. Full av optimisme og positiv holdning. Superflink med “lommelykta” for å finne gleden i de små, fine, nære ting. Det har gjeldt å bare holde ut, med strenge regler og “annerledes-livet” her i hovedstaden. For her er det ganske jevnt mye smitte nesten hele tida… Og jeg har holdt ut jeg. Med et smil på leppene… for det finnes da masse å glede seg over!
I går dro jeg til søsters. Skulle kose meg og greier. Jeg var ikke før kommet meg inn dørene omtrent hos henne, før “krigstypene” på nett og på tv hamret over skjermen. Nå skulle det stenges HELT, både her og der. Og jeg skjønte jo så klart hvorfor. Og søsters bodde i “verstingelandet”. Vi holdt oss inne hele gårsdagen, og jeg snek meg “som en flyktning” over grensen i dag tidlig, for å komme meg hjem.
Her sitter jeg. Ganske så utslått. Natten ble kort. Mye tanker. Litt redd, litt oppgitt, litt TOM. Ganske sliten. Og faktisk litt LEI MEG.
Det snur nok fort igjen. Det pleier å gjøre det. Jeg er en mester i “å snu”. Men akkurat i dag så lar jeg meg rett og slett få lov å “sutre” litt. Få lov synes at dette er noe jævla “dritt”: – å gå sånn rundt å være konstant småredd for bittelitt snørr i nesa eller en sår hals… Så får jeg heller skjerpe meg en annen dag..
Kan en fredag bli bedre liksom? Både kjoledag OG sydentur! Du synes jeg kanskje går litt over streken, reise utenlands midt i Coronaen og alt?? Vel..jeg skal ikke ut av landet, men sydover skal jeg 😀 Drar på overnatting hos søsters en natt. Avspaserer noen timer nå, og drar! Føler meg helt “gira”! Rart i disse corona-tidene, skal ikke mye til før man føler at det er en skikkelig “happening”….
Jeg gleder meg i alle fall! God mat, snop, skravling og hvem vet…kanskje litt shopping til og med…
Noen ganger kjenners det som man går i ett med tapeten.. Noen ganger føler man seg nærmest usynlig. Noen ganger kjennes det som ingen hører hva man sier, selv om det virker som man roper. Noen ganger kjennes det som det er litt mørkt rundt en, selv om sola skinner inn gjennom gardinene og slåss med lampelyset om plassen i rommet.
Noen ganger ser noen deg, når du er i ferd med å forsvinne. Noen ganger er det noen der som hører hva du sier, selv om du så vidt åpner munnen. Noen ganger kommer noen med lommelykten akkurat når det trengs, gjør deg synlig igjen, og lyser opp veien foran deg.
I disse tider med sosiale medier, er bilder noe av det “hotteste”…Enten LIVE, via You-Tube, vlogger etc hvor man kan legge ut videoer av hvordan man “virkelig er”, eller alminnelige foto som viser “livet ditt”. Hermetegnene har jeg med fordi denne “dokumentasjonen” av livene våre er jo ofte alt annet enn LVIENE VÅRE eller VIRKELIGHETEN.
Når man lager en video eller legger ut et bilde er det jo ofte ikke et tilfeldig bilde av livet som “det er”, men ofte regissert og til tider også ganske så manipulert. Og de fleste av oss er klar over dette. Så om man ikke har vært gjennom kirurgiske inngrep, og på den måten er litt “manipulert” i seg selv, så er det mange som manipulerer litt med bilder i alle fall.
For bilder kan si mye…men kan også være skikkelig juks og fanteri…
Man kan stille seg i posisjoner og vinkler som gir en verdens lengste bein. Man ser slankere ut enn mange, og høyere ut enn alle jeg kjenner..
Men man kan også bli bitteliten med ganske så korte bein om man finner en litt annen vinkel..
Og sannheten er som oftest et sted midt i mellom. Jeg har overhode ikke noe lange bein. Ganske standard. Leggene er litt brede. Hoftene også. Overkroppen ganske så vanlig, med litt “damearmer”.
På disse “tullebildene” jeg tar inne er det lett å avsløre “bløffen”, på andre bilder kanskje ikke så tydelig. Det som er viktig i disse tider hvor vi overøses med bilder både på Instagram, snapchat, blogger, Facebook osv er å ha i bakhodet at bildene ikke sier så mye om LIVENE våre, uansett om bildene er manipulert eller ikke. Man gir som oftest bare bilde utad av det de vil at verden skal se, men bak “rattet” sitter ofte en annen…
Når verden sover våkner jeg. Klar til en ny dag klokken 4. Står opp og bestemmer meg for å få i gang verden.
Men verden er ikke enig. Ligger der og drar seg i mange timer under dyna, etter jeg er stått opp. Så da sitter jeg der i mørket da, alene, og koser meg med kaffekoppen min. Leser, ser tv, skriver litt, spiller wordfeud, får i gang hjernecellene..
Når verden endelig har bestemt seg for å trekke dyna til side og stå opp…så har jeg vært oppe i timevis. Formiddagen er nesten på vei til å bli kveld for mitt vedkommende. Jeg tar en tur på en kafe i nærheten, etter en rask runde rundt kvartalet for å lufte snuten litt. Spiser lunsj, kald grøt, mens de andre inntar morgenkaffen sin. Få andre ute, og bra er det i disse tider…
Når man står opp klokken 4 er man ganske trøtt når klokken er 21. Jeg vet det høres ut som jeg er min egen bestemor….men det var en fin dame det.. Ikke noe galt med bestemødre… 😉 Nå er jeg altså på vei inn i innspurten av dagen. Hanen skal vel ikke legge seg på mange timer ennå, og ikke verden heller…Men det skal JEG!
