Er det ikke rart…

 

 

Livet er rart mange ganger. Og jeg blir stadig sittende å tenke på at vi har SÅ forskjellige synsvinkler på livet, på utfordringer, på hvordan vi bør leve eller ikke leve. Og de synsvinklene “roper” mange høyt ut, som om de skulle være eneste løsningene.  Nærmest en fasit på livet. Sin synsvinkel….løsningen på alt liksom… Men det er jo ikke sånn: Er det ikke rart?

 

Er det ikke rart

 

…at for noen kan saker og ting virke stort og vanskelig, mens de HELT samme sakene og tingene er “piece of cake” for andre.

….at de som selv ikke eier et problem, har vanskeligheter med å se at de overhode FINNES.

 

 

 

 

Har du tenkt på det?

 

 

#ordtak #livet #synsvinkler

Buksenes forbannelse..

 

 

Du synes kanskje det er å ta litt hardt i? At det ikke kan hvile noen forbannelse over et par bukser liksom? Vel..jeg synes i alle fall at det er noe “tvangstrøye-aktig” over et par stive, pappaktige jeans sammenliknet med en flagrende kjole eller et par tynne, lette jumpsuits.

Problemet er at når sommer-ferien er over, og man er i jobb igjen, så kommer liksom jeansen og lang-ermerene “snikende” ut av skuffene sine.. Nå er det “deres tur” liksom… Og mulig at de har skjønt at rom fulle av air condition i jobbhverdagen krever noe litt tøffere enn en flagrende kjole…

 

 

Nå har jeg bestemt meg, forskjøla eller ei: Det er fremdeles noen og tjue grader ute her i sør, og “flagrerne” og “jumperne” skal jammen meg få ha sommerfesten sin LITT lenger. Blir det for kaldt innadørs, pga AC, så får jeg gå ut å varme meg litt. Det er nemlig noe helt annet mentalt å kunne kjenne disse lette, fargerik og myke plaggene mot kroppen. Jeg blir mer GLAD av det! 🙂

I morgen er det samling med flere avdelinger i mitt system av en jobb. Hotel på dagtid, påfyll både av mental art: forelesninger og samtaler, og påfyll av MAT: deilig lunsj.  Må jo ha vide, myke og lette klær som kan “stå i mot presset” 😀

 

 

#høst #klær #jobb

For en dag!!

 

 

Jeg startet ut litt halvblek om nebbet i dag. Harket og hostet som en gal. Helsikes tørrhoste!! Kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle snakke formelt og “perlekjede”-aktig på et møte med rektor på en skole i dag… når jeg “bjeffet” som en halv-gal hund for hver setning liksom…  Men jeg kjøpte med meg hostesaft, tabletter, snørrpapir og nesespray og dro avgårde.

 

Kom meg fram der jeg trodde møtet skulle være, veldig svett og oppkavet fordi jeg var litt i seneste laget. Togene går ikke for ofte. Og da jeg kom fram viste det seg: JEG VAR PÅ FEIL SKOLE!! Min skole var flyttet til en annen adresse, og en annen skole var der jeg sto! Men de var snille, ringte skolen JEG skulle til og meldte fra. Og så løp jeg ut igjen…

 

20 minutter for sent kom jeg svettende dit jeg EGENTLIG skulle. Men møtet ble så vellykket og fint at jeg var glad som en lerke da jeg gikk derfra. Det kan du vel se? 🙂

 

 

 

Noen ganger er for sent, svett og snørrete ikke noe ABER. Vi fikk en flott tone og jeg fikk pratet vel og lenge om det jeg skulle.

 

 

Så på vei tilbake til jobb på kontoret fortjente jeg så klart en is igjen. Selv uten verdens beste kollega, så vet jeg å belønne meg selv når jeg har fortjent 😉
Og i dag har jeg fortjent så det holder!!

 

 

 

Etter noe kontorarbeid var det tid for et besøk hos Karidansen, som har fått seg en flott ny plass. Godt å se henne igjen, var blitt noen dager siden nå 🙂 Jeg snufset og skravlet, og fikk is og frukt og kaffe. 

 

 

 

Og så skrudde vi bittelitt på noe som måtte skrus på . 

 

En strålende dag. Litt svett til tider, men i det store og hele en veldig bra dag. Jeg har vært FLINK! Lurer jammen meg på om jeg fortjener ENDA en is….To ganger før i dag….men det spiller da vel ingen rolle 😉

 

 

#arbeid #møte #besøk #flink

 

 

Jepp…sånn var det ja…

 

Hvis du har vært innom meg tidligere i kveld, så så du en bitteliten “nøtt”, på hva det er jeg gleder meg sånn over i hverdagen. Jeg har begynt på jobb igjen for fullt, og da skal tydeligvis du ikke få sitte på latsiden heller, men blir stakkars testet i tegnspråk helt fra oppstart av… Dere som har svart har jo litt riktig da, så det kommer seg 😉

 

 

Så hva var det jeg prøvde å formidle da.. På tegnspråkvideoen tidligere i kveld??

Her er svaret:

 

 

 

 

 

 

 

På tegnspråk:
NÅ- HVOR- JEG? NÅ- RESTAURANT-JEG. SPISE- MIDDAG. HADET.

 

På norsk:
Og hvor tror du jeg er nå? Jeg er på restaurant. Jeg skal spise middag. Hadet.

 

 

Og hva ble det til middag? Jo, tyrkisk Køfte

 

Deilig med middag fra kokken på hjørnet. Formen er ikke noe særlig ennå her, og jeg er jo uansett ikke noe glad i å lage mat så det er deilig å få den servert… Hverdag eller fest. Isabella er best.
Restauranten heter det 😉

 

 

#tegnspråk #video #restaurant

Hverdagen er i gang – jippiiee!!

 

 

Nå er det noen ting ved hverdagen som er skikkelig ok… Ikke at det er så veldig annerledes enn ferien, men likevel.. En ting som er veldig fint med både hverdag og ferie er nemlig dette!! Så nå er det bare å sette i gang å gjette: 

 

 

 

 

 

Avslører så klart etterpå hva jeg sier.

Hva tror DU det er jeg sier? Bare skriv det i kommentarfeltet. Begynne vel å bli lett dette nå? 😉

 

#tegnspråk #video

På knærne i grusen

På knærne i grusen

 

Rødmende morgen gjennom rullegardinen
Gyldne krøller opp av dynen
Små tassende føtter over soveromsgulvet
Et raskt hode opp gjennom genserhullet

 

 

 

Full fart ned trappa i raske sprang
Den lange genseren hang og slang
Fra hagen kom lyden av mors latter
I luften hang eimen av nystekte vafler

 

Nakne føtter i store støvler over grusen
Fullt firsprang mot vaflene og brusen
Et hull i bakken,  et fall på knær
Ikke godt for knær uten klær

 

 

 

Blinkende tårer på vei mot bakken
Stoppet brått av stemmen på krakken:
“Vafler og brus stopper sår på knær
Kom nå hit  -du som jeg har så kjær”

 

Gyldne krøller og smilehull
Gule støvler og munnen full
Vafler og mammas fang gjorde susen
Da hun ramlet på knærne i grusen

 

 

 

(Siden jeg holder på med litt repriser på disse “finger-støvle-fortellingene” så kommer denne som passer godt på sensommeren)

 

#dikt #sommer #barndom

En uke med “mentale perlekjeder” før “klovnen” overtar

 

Du som har kjent meg en stund her inne vet at jeg har en ganske variert jobb. Jeg er ikke lenger “bare” lærer som før i tida, men har en jobb hvor det kreves å være ganske formell innimellom. Så om jeg ikke har “ekte” perlekjeder og foldeskjørt, så kreves det liksom litt mentalt at jeg har det innimellom. Besøke skoler, snakke med rektorer, skrive rapporter, utarbeide planer osv. 

 

 

 

Den andre delen av jobben er jo undervisning av ymse slag, de ukene vi har elever inne på deltidsopplæring. Og det kan by på kreative “krumspring” innimellom. 

 

 

 

Uken som kommer er det klart for mye “mentale perlekjeder”. Ikke favoritt-delen av jobben, men jeg har da blitt bedre til denne delen også etterhvert… Og godt å ble ferdig med det.. Så selv om jeg kommer med “nesa i en klut”, i tillegg til disse “perlekjedene” så SKAL jeg gjennomføre  denne uka 😀

 

 

Håper at en god natts søvn, uten monstre av noe slag, vil gjøre susen. Slik at uken ruller i gang med et smil…  Perlekjeder OG smil… 😉

 

 

#hverdager #jobb #formelt

 

 

 

Med døren på klem


Hun våknet tidlig.
Lyset tittet inn vinduet  på veggen midt i mot. En strime overskyet søndagslys traff øynene hennes, gjennom en glipe i gardinen. Hun husket at hun hadde dårlig tid…

Raskt fant hun fram den lange ullgenseren og tredde hodet igjennom åpningen mens hun rotet i skuffen etter ullsokkene. Buksene fant hun ikke og hadde ikke tid til å lete. Hun dro på seg et par ullsokker, føk ut i gangen og stakk føttene i de store blå gummistøvlene som sto der. 
Hun tok trappen i ETT steg,ikke redd for å falle en gang. Løp det forteste de små bena kunne klare, iført store, blå gummistøvler..

 

Hun hadde hørt dem prate kvelden i forveien. Med døren på klem inn til stua fikk hun med seg mer enn de trodde. Hun lå der i mørket og ordene smøg seg gjennom den lille åpningen i døra. Lyset fra gangen og ordene fra stua virket vanligvis betryggende og beskyttende. Ordene som hadde smøget seg inn døra i går kveld var  mer skremmende. Det hadde vært vanskelig å sovne.

 

Nå var hun våken. Og løp mot garasjen.
Hentet vannkannen, fylte den med vann i springen ved husveggen og travet som en liten hest mot porten. Hun strevde med å få opp porten, hekte haspen av, lukke opp, dra vannkannen gjennom og lukke etter seg. Beina førte henne dit hun hadde sett hun trengtes mest.
Naturen var i ferd med å DØ!  Og her lå alle og sov. 

 

Hun hadde hørt det i går kveld, gjennom åpningen i døra:
“Ja nå er det pent ute. Rart hvor pent det kan bli, med så mye død der ute….Så mye vissent og dødt”…Så lo de.
Vissent visste hun ikke hva betydde, men død visste hun hva var. Hun hadde ikke forstått hvorfor de lo. Men hun visste hun måtte gjøre noe. 

 

Så her sto hun en tidlig søndagmorgen, ved enden av parken. Bakken var dekket av gule blader som hadde falt. Og hun VISSTE hun måtte vanne alle trærne der om hun skulle forhindre mer død. Hun skjønte det ville bli en lang dag….om ingen våknet og kom og hjalp henne…

 

Plutselig hørte hun stemmen til mamma komme på raske ben nedover gaten, mot parken. 
“Lille venn- hva er det du holder på med?” Stemmen smilte.
Da skjønte hun at det ville ordne seg..

 

 

(Denne lille novellen skrev jeg for et par år siden, med litt inspirasjon fra fingerstøvlene 🙂  Synes det er greit med noen repriser da jeg har en del nye lesere)

 

#høst #død #barneperspektiv

En natt med monstre…

 

 

Er det ikke slutt på å tro på monstre under senga når man har fylt 53 liksom? Joda! Men hvem sa de var UNDER senga?

Her i natt skulle det ikke være fred å få…og nå snakker jeg OPPI senga. Og NEI, jeg mener verken Hr Frodith eller meg selv! Jeg er jo litt syk, og hadde akkurat krøpet fra sofaen og inn i senga. På sofaen hadde jeg vært veldig trøtt. Da jeg kom inn i senga var det brått slutt.

 

Det var ca 100 varmegrader inne på soverommet plutselig, men jeg brukte all min mentale kraft på å prøve å tenke positive “sovetanker”. Plutselig var det noe som kilte litt på pannen..Jeg regnet med det var et hår, og strøk det vekk fra ansiktet. Sekunder etter KILTE det et annet sted. Kinnet.. Og kilte det ikke bittelitt på hånda også? Jeg blåste vekk litt hår, og strøk vekk noe et annet sted.. Knep øynene godt igjen og prøvde å glemme all kilingen og kløingen…

 

Der var det igjen!
Noe som kilte i pannen!
Fram med mobilen! Lyste rundt om kring! Var det “noen” som GIKK omkring i senga vår? Var det MANGE? Jeg så ingenting. Og Hr Frodith bare trakk på skuldrene av “herjingen” min. Jeg trodde jeg KANSKJE så noe på gulvet i mørket der når jeg lyste rundt…..men vanskelig å si..

Jeg GA OPP! På med “kose-bukse” og t-skjorte og inn i stua igjen. Der var det heldigvis bare 20 grader…Og null monstre så vidt jeg kunne se…

Etter en stund sovnet jeg der inne i stua..I “monsterfrie” omgivelser.

 

 

Da jeg våknet i dag morges i stua himlet jeg litt med øynene og tenkte jeg at jeg måtte være litt halv-gal. Innbille meg alt mulig rart.. Egentlig bare plaget av et varmt soverom og mitt eget hår…
Hm…. monstre…

 

Men da jeg tittet inn døra etter å ha fått søvnen ut av øynene, så viser det seg at jeg var SLETT IKKE gal!! For der på gulvet lå “liket” av et DIGERT monster… En sånn lysegrønn gjennomsiktig en med vinger du vet. Som holder leven på natters tid…  Eller den lknet bittelitt på en gresshoppe også… Vanskelig  å si etter min maltraktering i natt…

 

At jeg skulle være halv- gal? PØH!  Jeg SA jo det var monstre der!!

 

 

 

#søvn #monstre #natt

skrittene i parken

 

 

Tidlig morgentime
Raske skritt gjennom den forlatte parken
Raslende gul-gult løv under føttene
Frostrøyken pumpet ut i små støt der hun småsprang bortover

 

 

 

Tunge skritt der bak
Hamret i bakken
Raske…bestemte…Som for å ta henne igjen…
Regnjakke som gnisset
En ru røst som kremtet…

Hun så seg fortvilet rundt
Løftet de tunge gummistøvlene
Klar til å sprinte avgårde
Kastet hodet til høyre side, så seg raskt over skulderen
Kjente på den lille nøkkelen hun hadde i lommen
Den kunne hun slå fra seg med..

 

Han var framme ved henne
Hun var klar
Løftet hånden med nøkkelen… i det hun kjente han tok tak i albuen hennes.
Var parat til kamp

 

Hun bråsnudde
Fikk se de mildeste brune øyne tindre i mot seg:
“Unnskyld…. du mistet denne da du gikk av trikken”.

Så forsvant han i en tåkedis
En tidlig morgentime
Mens hun sto igjen med en løftet hånd og en overrasket mine..

 

(En liten reprise på en av novellene som jeg skrev med utgangspunkt i disse finger-støvel-bildene mine 😀 )

 

 

#novelle #ekst #spenning #skritt