Kondisen og spensten er og har alltid vært rimelig dårlig…
Styrken er ikke stort bedre. På armhevinger er rekorden 1/2…Dvs NED…men ikke opp igjen…
Men nå har jeg funnet ut at jeg i det minste kan SE litt sprek ut. Det er derfor jeg har kjøpt inn mengder med “treningsbukser”. Fine, myke, deilige bukser med stripe i siden, som minner sterkt om treningsbukser. Og joggesko da så klart.
Dermed kan jeg ha en litt “sporty” look både på jobb og ellers, og ser ut som jeg kommer rett fra en treningstur..
Lurt, ikke sant? 😉 (jada…jeg vet jeg ser ut som jeg løper “passgang”, sånn som kamelen…)
Jeg har begynt på jobb igjen i dag. Første dag etter ferien. Og da kunne jeg jo velge da, om jeg vil sitte der med geipen ute, sutre over hvor fælt det blir og hvor lenge jeg skulle helst hatt ferie…Eller om jeg faktisk skulle “glede meg litt” over at ferien var ferdig og at jobben var i gang.
I år prøvde jeg det siste. Starter i år med å ha “kjole-mandag” i tillegg til “kjole-fredag”. Du kjenner begrepet nå, ikke sant? Ta på seg kjole for å feire dagen. Dette arbeidsåret skal jeg feire hver mandag med samme engasjement som jeg før har feiret at det snart er helg. Startet i dag.
Livet blir hva man gjør det til. Jeg kan velge å se på det positivt. Velge å “seile i medvind”, i stedet for i motvind.
Dagen har vært riktig så bra! Fordi jeg bestemte meg for det. Hurra, jobben er i gang igjen, og mange spennende oppgaver ligger foran meg. 🙂
Bak meg har jeg hatt en nydelig, fin sommer, hvor jeg har gjort akkurat sånn som jeg har villet. Og NÅ begynner andre fine dager.
Det er mange “båter” der ute, i fri flyt… selv om de ikke forlater land en gang. Et eksempel som jeg har sett blitt verre og verre i forhold til smittevern synes jeg er shopping-sentre og enkelte butikker. De siste ukene har jeg faktisk SLITT med å finne antibac jeg kan bruke i butikkene!
Før var det antibac-dispensere rett innenfor dørene i hver butikk så og si, inne på kjøpesentrene. Mulig det koster litt, pengemessig, men ellers koster det da veldig lite å ha en antibac ved inngangen, gjør det ikke? Før kunne man starte shoppingen med å bacce seg, og det føltes i det minste litt trygt og godt. Så hva skjedde da? Er vi FERDIGE med smittevern nå? Er det samme skjedd som med ferier, meter`n og fysisk kontakt? At når vi blir “lei”, så er det hele liksom OVER? “Nå har vi jammen holdt på lenge nok!”
Noen av shopping-sentrene er store “båter” fulle av passasjerer, og når jeg ikke klarer å finne mer enn 2 antibac på et 3 etasjes senter, bortsett fra noen små flasker ved den ansatte ved kassa, da er det noe feil mener jeg.
Jada! “Corona-politi”-hatten min er på igjen! Jada! Jeg er klar over at det ikke er SÅ mye smitte i hver lille bygd, og at det er mulig DU må få lov å gi alle dine venner daglige klemmer, fordi det har ikke vært NOEN smittet i din by eller bygd.
Men det blir ikke lett for deg heller å få klemme noen som helst etterhvert, hvis ikke alle rundt om kring i “verstinge-byene” i alle fall skjerper inn igjen.
Mange enkeltpersoner følger reglene. Mange utesteder og butikker følger regler og sunn fornuft. Men jeg har på følelsen av at noen har begynt å slappe av. Meters-oppmerkingen i flere butikker er tatt vekk, der jeg vet de før var. Er det “flaut” å ha de der? Skal vi late som alt er over? Eller hva er greia liksom?
Spesielt nå som vi ser at smitten øker igjen, synes jeg dette er skumle tendenser. Vi kan irritere oss over Hurtigruta, javisst. Men som sagt: Det flyter en del andre “båter” rundt uten styring, før de har forlatt land…og hos dem er det enda verre å få sporet “passasjerene”…
“Mikkel rev- satt og skrev, på ei lita taaavle. Tavla sprakk, Mikkel skvatt, opp i pappas flosshatt!”
Ung og gammel stemme bladet seg sammen. En litt rusten damestemme ledet an, etterfulgt av to tynne, pipende barnestemmer.
“Mikkel rev – skrev et brev, sendte det til mååånen..”
Mormors hjemmesydde penkjoler, rene halvsokker og sko. Tidlig morgentur før verden våkner og små små hjerner har fått tid til å planlegge små “rampestreker”.
“Månen sa -hipp-hurra- sendte det til Afrika”
Flekkløse kjoler. Smilende, runde og rene barnefjes. Liten hånd i mormors trygge store
Lykken er Mikke Rev på tidlig morgentur Mens humlene surrer og små musefletter hopper sorgløse avgårde på støvete landeveier..
Gammel og ung
Når man er blogger på sin hals, så er ofte bloggen MED selv om man er ute på tur. Man har den på en måte i bakhodet, selv om samtaler og tanker egentlig dreier seg om andre ting. Det vil si at det skal ikke mye til før den “hopper fram” og krever bittelitt oppmerksomhet.
NÅ om dagen har en del av oppgavene/utfordringene ligget og vaket i bak i hjernen. Når en av oppgavene “kommer gående forbi”, så reagerer jeg på et øyeblikk. Fram med mobilen. Vente til ingen ansikter ser min vei, skal ikke være gjenkjennelige. Og så kjapt knipse et par bilder.
Ser du det NOBLE og EDLE uttrykket? Ser du verdigheten og rikdommen som stråler her? Litt opphøyet, litt fornem. Litt av en annen verden…
Ikke er jeg bare dronning, men i tillegg havets dronning, det ser du vel? 😀
Dagens utfordring, en oppgave å løse med et foto, kom fra Vestfrøken.
Jeg visste jeg skulle til havet. Jeg visste jeg har “flust” av kroner å velge blant, slik dronninger gjerne har, så jeg tok med denne lille fine, da vi gikk tur på kyststien. Som dronning vet man aldri når man må ta kle seg med de royale symboler 😉
Oppdrag gjennomført!
Hvis du vil gi meg en oppgave så er du hjertelig velkommen. Legg den i kommentarfeltet.
Hvis du vil se hvordan jeg har løst de tidligere oppgavene, så finner du de her:
Jeg snakker ikke om reinkarnasjon.. Å bli gjenfødt.. Det er heller ikke livet i “himmelen” jeg mener. . Nei, jeg snakker om det å leve i forkant på godt og vondt. Man snakker om det som skal komme.
“I morgen skjer..”, “Neste uke skal jeg…”.
Så setter man i gang å grue seg noe inn i hampen.. ELLER man gleder rumpa av seg..
Man ser for seg ulike scenarier, og har nesten gjennomlevd det hele, før det er i nærheten av å skje en gang..
Så kommer dagen da det virkelig skal skje, og man gjennomlever det igjen. Nå på ekte..
Tenk så bortkastet tid, og hele tiden leve i forkant. Grue seg for ting som ikke skjer.. Eller glede seg til ting, som kanskje heller ikke skjer.. I stedet for å kjenne på følelsen og verdien av AKKURAT Nå!
Bare så det er sagt, jeg øver på å leve mest mulig nå. Det å leve to ganger er jeg nemlig verdensmester i, på godt og vondt..
