Det er jo ikke det!….Viktig å lure ANDRE liksom… Og i dag tror jeg ikke vi lurte noen som helst, Karidansen og jeg, der vi kjaset og puffet og peste oppover bakkene til Ekebergparken…. Fint treningstøy, javisst, men med tunga ut av kjeften og sveisen på “halv tolv” tror jeg hvem som helst kunne se at her er to “ulver i fåreklær”….Eller to halvslappe fisker i “treningsklær”..
Men etter litt mat inne ved husdyr-parken, var energien på toppen igjen. Kunne nesten forveksles med en “sprek fole”…. Eller en liten ponni…. Alt etter som…
Trim, gode samtaler og naturopplevelser. Kan ikke blir stort bedre egentlig, kan det vel?
Ekebergparken er et topp sted. Karidansen er topp selskap. JEG har hatt en topp dag!
I går så jeg noe som sjokkerte meg! Jeg er ikke SÅ lett å sjokkere, bare så det er sagt. Tolererer en del. Er en fri sjel. Er åpen for at folk må få leve livene sine sånn som de vil, så lenge det ikke skader andre. Litt Kardemomme-lov- styrt på en måte: “Man skal ikke skade andre. Man skal være grei og snill. Og forøvrig kan man gjøre som man vil”. Men i går ble jeg sjokkert, og jeg mener jeg har godt grunn!
Jeg og Hr Frodith satt jo der på fortausrestauranten og tittet på folk som føyk fram og tilbake: Foreldre med barn som tuslet forbi, ungdommer på el-sparkesykler, jenter med grønt og lilla hår, jenter uten bh i gjennomsiktige bluser, gutter på skateboard, menn i høyhælte sko og skjørt…Ja, du skjønner : Mangfoldet?
Jeg trekker ikke på skuldrene en gang. Knapt så jeg snur hodet..
Men plutselig var det noe som fanget øynene mine! Litt mer en de 5 vanlige sekundene.. En far kom syklende forbi. Og foran på magen, i et baby-knytte…slike som er surret foran og bak på ryggen… hang faktisk en baby. Han hadde surret babyen fast i baby-knyttet, (som jo er vanlig når man GÅR tur), og syklet i friskt tempo oppover gaten!! Jeg så de små beina henge på utsiden. Kroppen var antagelig på innsiden av knyttet…
Hva er det som får en voksen person til å gjøre slikt? Hva er det som får et voksent menneske til å tro at det er greit å frakte små babyer på sykkel slik? Til vanlig er det anbefalt hjelm både til voksne og barn på en sykkel. Og har du små barn på sykkel skal de i tillegg sitte spent fast og i spesial-laget sete.
Jada! Jeg skjønner at ikke en baby kan sitte slik… Poenget er: –Man tar ikke med babyer på sykkeltur!!
Jeg vet jo ikke hva som var årsaken til at han hadde babyen med seg sånn. For alt jeg vet var den syk, måtte komme seg til lege i all hast, har ikke bil, vil ikke smitte noen på veien….Gud vet! Jeg vet ikke! Men jeg mener det er feil uansett!
Hva hvis han hadde veltet? Han hadde drept sitte eget barn på et sekund 🙁
Ja, du ser anførselstegnene? Jeg drar jo så klart ikke til syden nå, sånn på ekte…Både på grunn av at jeg faktisk er i jobb, og også på grunn av Coronaen.
Neida.. min “sydentur” har faktisk bare vært i mitt eget hode…Og litt i byen her 😉
Var først ute og svinset med kameraet litt i dag. Jaktet på bilder til utfordringen min.Været har vært nydelig, og jeg tok noen photoshoo-bilder også. HER.
Fant noen grafitti-bilder ved “BLÅ” som jeg ikke hadde sett før. Fargerike og fine.
SÅ kommer “syden-delen”: Jeg og Hr Frodith prøvde nemlig en ny restaurant i dag. Ikke det at den er NY egentlig. Men ny for oss da. Det var ikke en av stamstedene. Og bare det gjør det jo litt eksotisk 🙂
Restauranten heter Sudøst, og ligger rett ved Akerselva, i Trondheimsveien.
Den er ganske populær, og man må egentlig bestille bord der. Vi har nok tenkt at det var litt stivt der. Men det viste det seg å ikke være. Vi fikk en plass, selv om vi ikke hadde bestilt, i restaurantdelen som ligger ute. Under parasoller.
Ååå, HIMMEL, for god mat!! Hit skal vi igjen, det er helt klart. Asiatisk mat. Nydelige smaker. Masse grønnsaker. Kylling. Jeg ble ikke overmett, men spiste opp ALT. Og det gjør jeg nesten aldri. Sitter ENNÅ med masse gode smaker i munnen 🙂
Ruslet innom en kafe etterpå og lesket oss litt. Bare satt og tittet på folk. Som man ofte gjør i syden. Folk farer opp og ned gatene, på stiletthæler, på sparkesykler, rullebrett, mopeder. Det er liv, det er sommer og det er jammen meg nesten ferie for Frodtih en liten stund også!
Jeg er veldig glad i jumpsuiter. Noen er med lange ermer, og kan brukes til høsten. Og noen er mer sommerlige, som denne under her. Felles for jumpsuitene er at man føler seg litt “kosete” i dem. Et annet fellestrekk er at man ikke blir det spor mer spretten av dem.
Jumpsuiter er faktisk ikke ment å HOPPE i heller.Ikke på DEN måten i alle fall.. Den opprinnelige jumpsuiten er laget for fallskjermhopping. Og DET er jo liksom mer min stil….eh…
Denne er jeg i alle fall veldig glad i. Fargerik og fin, romslig og god. Den er bare litt tett opp i halsen. Skulle fått noen til å endre litt akkurat der. En litt mer runding ved halsen, og jeg ville brukt den MYE oftere.
Satt her i morgengryet. Forventningsfull til en ny dag som ligger foran meg. Fant ut at jeg ville gi noen en stemningsfull morgen, eller dag. Derfor lar jeg denne novellen få starte dagen for deg, og for meg. Den ble skrevet for 5-6 år siden, men fortjener en liten reprise nå og da synes jeg 🙂
Den er skrevet ved hjelp av stikkord fra leserne mine, som de ble oppfordret til å gi da jeg la ut bildet under. Med stikkord kom fantasien min i sving
Tassende føtter på plankebordene. Inn i ullsokkene, og gummistøvlene. Vindjakken lett slengt over skuldrene.
Skynde seg ut….må tisse. Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter. Små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel. Rått.
Ikke en lyd. Sola på vei opp.
Da ser hun det. Nesten som penselstrøk. Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt trolsk. Litt mystisk. Fortryllende…
Hun står helt stille. En fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg. En kort stund…så er de borte. Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre. Hun kjenner en ro. Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet som er blitt malt. De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast oppå den grå rimete bakken.
Hun tenker på drømmen sin. Om sin egen lille øy. Med et tårn. Hvor hun klarer seg med fiskestangen. Der alene. Båten har forsvunnet, og hun er alene der på øya, og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. Tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre. Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt. Den gangen. Nå er alt blitt annerledes…
Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt, som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik. Så blir det stille..
Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg. Det kjennes som om det blir kaldere i luften. Hun hutrer lett. Ser langt utover vannet. Ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde? Fra en helt annen periode? Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet, og hun aner at dette må være en STOR fisk…. Om det er en fisk i det hele tatt….
Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene. Vannet er nesten svart nå. Jakken hjelper ingenting. Hun er blitt våt i det lange håret. Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig… Hun blir trukket nedover mot det mørke vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne. Hun vil ikke lenger være der. Ønsker å snu. Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter. Det er umulig å høre skrittene hennes. Øynene ser langt ned i det mørke vannet…. I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?Noe som beveger seg? En grønn skikkelse….? Kunne det være…?
Hun blir stående. Som forstenet. Kan ikke røre seg…. Håret i store flak nedover ryggen. Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…Venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut…
Tenk hvor mange folk du møter gjennom livet. Helt fra barneårene. Små føtter møter andre små føtter, bånd veves gjennom år, og når man skilles er det alltid NOEN som har satt sine spor.
Man vokser til. Skole, studier, jobb. Kjærester, venner, bofellesskap. Man møter og skilles. Noen blir. Andre kommer til. Og i det noen forsvinner, er det alltid noen som har satt sine spor.
Folk berører folk. Ord, skrevne eller talte, smyger seg inn under huden på deg. Lager små merker. Små spor.
Jeg har møtt mange folk som har satt sine spor på et vis. Både der ute, og her inne på blogg. Her på blogg har jeg møtt mennesker jeg kanskje ALDRI ville møtt utenfor. Fordi man i utgangspunktet er ganske ulike. Ulike i alder. I livssituasjon. I det meste.
Men her inne, i bloggblokka, hvor det meste foregår på skrift…. Hvor man besøker hverandre fordi man leser noe man liker. Fordi man “prater sammen” fordi man finner noe som rører en.. Her inne møtes man på en annen måte, og man finner gjenklang i “noe” som man ikke ville ANT før man begynte å prate sammen.
Mange har satt små spor i hjertet mitt, og når de har blitt borte så kjennes det litt trist. Av og til dukker noen opp igjen. Titter innom og sier hei. Og det er utrolig hyggelig! Jeg har hatt en sånn opplevelse denne uken. Med en tidligere bloggvenn. Fantastisk koselig <3
Kunne ikke sagt det bedre selv! Jeg er et vanedyr uten like. Og LIKER vanene. Det er vel ikke noen overraskelse at jeg liker best å gjøre de tingene jeg er vant med? Litt som Ludvig. Liker det trygge og vante. Og da fungerer jeg omtrent som et sjarmerende lite pinnsvinn. Koser meg 😉
Men jeg har jo skjønt at jeg må henge med i en verden i utvikling. Og jeg har skjønt at jeg ikke bare kan pusle rundt som et lite sjarmerende og blidt pinnsvin resten av livet. Da stopper jeg opp. Men jeg trenger ikke nødvendigvis å LIKE denne kjappe utviklingen. Og jeg trenger i alle fall ikke å endre meg i en bråhast.
Jeg mener: For å bli en fullverdig flyvedyktig og skikkelig dreven og tøff skjære som Solan, så er det ikke bare å “kaste meg utfor et stup”, eller bare å kaste vanen ut vinduet!! Nei…man må lokke vanen ned trappe, et trinn av gangen. Eller la MEG få ta ting i små steg, med mye hjelp…..så blir jeg så flink å fly etterhvert atte!!
Og jeg lover: Jeg er i gang!
Jeg har det egentlig strålende om dagen. På jobben er vi i gang. Koser meg med gamle og nye kolleger. Og har sånn rimelig greit oversikten. Akkurat nok. Jeg er akkurat passe “flink pike”. Akkurat “passe flyvedyktig”. Og resten jobber jeg med. Et skritt av gangen 🙂
Fra å ha vært NESTEN SIKKER på at jeg “brygget på litt Corona” i går, til å være frisk som en frisk i dag morges uten så mye som et snufs liggende på lur en gang, er en ganske fin opptur.
Jeg har forresten ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjent på LITT sår hals i denne corona-tiden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lurt på om jeg kanskje muligens har nyst LITT mer en en gang
Jeg har ikke tatt på hvor mange ganger jeg har hatt litt vondt i hodet og kjent på en bittelitt uggen form.
Alle disse tingene har jo tidligere klart blitt oppfattet som en mulig forkjølelse på gang. Ikke noe mer stress. Ikke noe å bekymre seg for.
Men en forkjølelse er ikke lenger hva den en gang var. En forkjølelse NÅ trenger jo overhode ikke være en forkjølelse. Den kan jo…. og er nesten helt sikkert noe annet: Nemlig corona!!
Så da jeg i går igjen var muligens bittelitt sår i halsen….Og kanskje LITT tett i nesa…. Så var det bare å komme seg hjem. Jeg drakk masse appelsinjuice, kastet innpå c-vitaminer og masse drikke. Prøvde å snyte meg litt…Men nesa var HELT tørr egentlig.
I dag var jeg mitt vanlige jeg igjen. Som jeg jo har vært hver dag etter jeg har hatt denne følelsen.. Så jeg bestemte meg for at nå skal det bli en stund til jeg blir “corona-syk” igjen…
Jeg har jobbet som en liten helt på jobben. Snakket masse med koselige kolleger. Og etter jobb har jeg vært ute og spist. En skikkelig herlig hverdag: Frisk, flink og fornøyd 🙂
På stamstedet vårt, der kokken min er, flakser det så mye fugler rundt: sitter klare på kanten over oss, skuler ned, klare til å dykke ned i tallerkenen vår om de får muligheten. Vi sitter ikke og vifter vekk fluer fra maten altså, men fugler… 😀
Har jeg bursdag nå igjen liksom? Nei, ikke akkurat…Men som du vet feirer jeg i mange omganger. Med en venn den gangen og en annen venn den gangen. Og med så mye Corona i lange tider, så ble det jo ikke mer enn et par-tre feiringer i mai 😀
Så i dag, etter jeg var ferdig med “å trene” ,var jeg på cafe med Oslopadda. Da feiret vi både hennes og min bursdag.Og se på DET fine smykke jeg fikk da!! Elsker sånne smykker <3 I tillegg fikk jeg kjøpt meg en kaffe latte og en chiapudding.
