Noen ganger er jeg skikkelig treg og rigid. Kanskje den mest “blodfattige” du kjenner. Pysete, regelbundet og skikkelig vanskelig å snu.
Andre ganger er jeg dronningen av løssluppenhet. Kanskje den mest lekne du kjenner. Fargerik, tøff, frilynt og den som snur på en tiøring og tar livet skikkelig på sparket.
Noen ganger er jeg hun med hårrullene og snurpemunnen. Noen ganger er jeg hun med undercut, rødfarget hår og et skjelmsk smil.
Men sånn er vi vel alle….?
Ingen kameleon- men heller ingen A4
Jeg skrev et dikt om en kameleon i dag tidlig. Det kan du lese her: Kameleon?
Hun sto der, nærmest fargeløs. Med kulrunde øyne og tungespissen hvilende i munnviken. Slengte noen beundrende blikk i den andres retning. Sånn skulle man vært! En sånn som alle likte, og beundret.
“Jøss…hva er det for noe fjas hun babler om nå da!”.… Synes jeg hører kommentarene liksom 😀 Og… Har jeg ikke kjole sier du?
Kjole-fredag handler ikke nødvendigvis om den der kjolen du ser.. Det handler jo i bunn og grunn om at fredagen er en favoritt-dag. Om at fredagen bør nytes og feires allerede fra morgenen av. Om at helgen og alle godsakene ligger der og venter, og SNART skal gripes med hender og bein og alt.. Det handler om at fredagen er litt ekstra lys og lett, også på jobb, akkurat fordi den er…FREDAG ja..
Så kjolen er ikke det viktigste i seg selv. Kjolen er bare pynten den, på utsiden, for å si til folk at: “Hei! Der var det fredag ja. Nå feirer vi litt folkens”.
Så i dag har det altså vært: Mental kjole-fredag. Pynten er på. Jeg har smilt, ledd og jobbet fletta av meg. Og går hjem med et smil. Selv om dagens kjole ikke svinger “utover” nederst 😉
Du har kanskje hørt meg snakke om dette før?… Om at jeg er litt “redd” denne stupinga… At jeg har vært litt lei alle som maser så energisk om dette “å stupe ut i det”. For meg har sånn stuping vært forbundet med mye “frykt” og jeg er ikke sikker på at det er fasiten for ALLE, om hvordan man børe leve livet sitt.
For noen må “Ludvik-metoden” få lov å fungere faktisk. Å skynde seg sakte. Eller å få lov å bli kjent med det der “jævla” stupetårnet, før man slenger seg utfor, for å si det på en annen måte…
Av og til kan det føles som om folk nærmest FORVENTER at jeg skal kaste meg utfor der, og det kjennes ut som om noen står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Men det er viktig å tenke at man MÅ ned i vannet der av og til. Selv om man skynder seg sakte. Selv om man må stå der å venne seg til høyden en stund, ytterst på stupebrettet. For når man først har hoppet eller stupt, på eget initiativ, så er det ofte en utrolig god følelse. Når det viser seg at ikke bare kan man STUPE, men man kan svømme ganske bra også faktisk.
Jeg har hatt et “oppdrag” på jobb i det siste. Et sånn oppdrag som jeg kvir litt for. Som jeg gruer litt for. Som jeg i utgangspunktet helst ikke vil gjøre. Men som jeg også vet at jeg KAN. Det vil kreve en del av meg, siden jeg er satt sammen sånn som jeg er. Men jeg vil klare det. Og derfor BØR jeg! Nå er det gjennomført. Og jeg sitter her nå i etterkant med en skikkelig god følelse.
Jeg stupte og jeg svømte, etter å ha stått der på brettet en stund. Men jeg kom opp av vannet med bikinien på, og med et stort smil rundt munnen 😀
I dag startet egentlig dagen litt skyer.. ha jeg snakker om “inni skallen”, og ikke ute på himmelen.. Litt grå skyer hang over hodet. “Skallebanken” var på plass, og det så i det store og hele ut til å kunne bli en skikkelig elendig morgen.
Det kan ha noe med å gjøre at jeg sånn i bunnen egentlig er rimelig fornøyd for tida, for i alle fall forsvant de grå skyene rimelig fort. På Jernbanetorget T-bane-stasjon sto en gjeng ungdommer med en “gettoblaster”? på full styrke. Kl var 06.30 og ut jomet “La det swinge” med Bobbysocks. Jeg smilte for meg selv, og begynte å svinge meg litt. Ungdommene sang av full hals 😀
Satt meg på T-banen. Med vesker, flasker med brus og annet. Flasken med brus “stakk av” ganske fort, ned på gulvet og bortover. Jeg rakk ikke å reagere før flere var involvert og på jakt etter flasken min som rullet lystig av gårde 🙂
Folk er hjelpsomme. Jeg blir glad. Og jeg tror jammen hodepinen er på vei å forsvinne også 🙂
Men etter jeg var på cafe, for å belønne meg selv, etter den laaaange vaske-økten i dag, så gikk jeg en liten svipptur i det fine været.
Og du vil ikke tro det! Jeg mener jeg har sikkert gått i den gaten 10 ganger før, i samme ærend. Saumfart hver bit av veggene i bygårdene i Seilduksgata. Sett og sett, både med og uten briller. Sånn virkelig lett etter den lille mannen som skulle befinne seg der. Men uten resultat. Jeg var HELT sikker på at noen måtte ha tatt den. Eller at det var oppgitt feil på kartet over hvor disse små mennene skulle befinne seg. Det er faktisk et par år siden jeg sluttet å lete.
Men i dag var jeg tilfeldigvis nedover Seilduksgata igjen. Og kom på dette med de små mennene til Isac Cordal. Jeg gikk på andre siden av gaten. Og jeg er sikker på jeg har lett der også før.. Men i dag bare skottet jeg opp, litt tilfeldig. Og der sto han!!
Ser du han?
Hva med nå da?
Så belønningen i dag etter husvasken var både en liten mann….
Det er nemlig sånn at hjernen min er i alle fall halvveis på jobb dagen før jeg begynner på jobb. Det skjer i alle ferier, og egentlig alle helger også. Hjernen er skrudd på i forhold til jobbtanker fra tidlig ettermiddag dagen før. Jeg sitter ikke ved tastaturet. Men hjernen er på jobb.
Når man tar med i “regnskapet” at jeg også i alle fall bruker 1 dag på å koble ut hjernen i det jeg går INN i ferie også, så betyr det egentlig at jeg har mye mindre ferie enn de fleste andre. Jeg burde kanskje kreve høyere lønn?!
Om ikke alle har det sånn?
Nei.. det tror jeg ikke. Jeg har jobbet med mange folk jeg, som ikke har vært “skrudd på” før sen morgen den dagen jobber begynner igjen. Og knapt nok da. Så der er man rimelig forskjellige.
Og hvorfor er jeg så PÅSKRUDD da?!
Skulle tro jeg var statsminister eller noe sånt, minst! Nei…si det… Det er bare sånn jeg er “satt sammen”. Hodet lever sitt eget liv noen ganger…
I dag er det sol på utsida. Og EGENTLIG var planen å ta det siste gulvet. Gulvvask. Men når det er SÅ fint vær ute da!! Må jo UT!
