Sitter i belønningens hjørne… Kaffe latte, kaldgrøt med bringbær, blogging, tid for koping og glaning… Det er belønning det. Og når man har vært flink NESTEN en hel helg, så fortjener man det i alle fall!! Jeg synes jo egentlig alltid at jeg fortjener litt belønning jeg, men i dag bittelitt ekstra.
Jeg har nemlig vært på trening for andre dag på rad! Og det verste er, eller det beste… og jeg trodde aldri jeg ville sagt det: I dag var treningen i seg selv god nok belønning!! Det var skikkelig gøy! Helt alene.. Altså, det var mye folk der, men jeg gikk ikke med noen. Trente for meg selv. Men det var så moro. Jeg prøvde noen øvelser jeg ikke pleier å gjøre, og det var gøy. Syklet litt, i stedet for tredemølle. Sto i vater. Balanseøvelser er noe jeg virkelig trenger, og det gikk bedre og bedre.
Jeg trodde aldri jeg ville kommet til det punktet at jeg sa det var skikkelig GØY å trene. Kjenner meg glad liksom! Nå er jeg i flytsonen, så det er bare å fortsette tror jeg 😀
I dag sto unnskyldningene i kø, for å slippe trening.
Jeg skal til frisøren. (Jeg visste innerst inne at jeg ikke skulle dit før kl 12, så hadde timevis å trene på. Våknet 6)
Jeg kan jo trene på søndag i stedet for (hvorfor ikke trene begge dager?)
Har jeg ikke litt vondt i ryggen…og beinet…? (bare tull)
Dumt å bli så svett før jeg skal til frisøren (Det er noe som heter dusj..)
bla-bla-bla
Var ikke måte på liksom..
MEN… jeg hadde noe som gjorde at jeg ble sparket av gårde likevel! Jeg hadde en plan for å ta et bilde av STOR og LITEN, som var stikkordet i Margrethe sin utfordring. Det var liksom ikke NOK med den på mårran.
En STOR og en LITEN. Jeg så for meg at det kunne bli et fint lite bilde. Må innrømme jeg strevde litt med den store… For å få den ned av “hyllen” sin. Men aller mest for å få den OPP igjen. Fikk det til, ved hjelp av begge hender. Den lille gikk fint… 😉
Selv løfter jeg 7 kg på hver arm. Ikke 18 nei… 😛
Men altså: Disse har “skylda for” at jeg kom på trening i dag likevel… Og i morgen må jeg komme meg dit, uten STOR og LITEN… 😀
FØR var jeg LITEN.. Men egentlig ikke. For jeg har aldri vært liten. 5, 5 kg dag jeg ble født, og 54 cm lang. Stor og god. Og sånn var jeg opp igjennom også. Et halvt hode, minst, større enn de andre. Så LITEN har jeg egentlig aldri vært..
NÅ er jeg STOR… Men egentlig ikke… Eller i alle fall ikke alltid. Noen ganger er jeg også veldig LITEN. Inni meg… Både på godt og vondt. LITEN som i usikker på ting jeg ikke kan. Men også LITEN på evnen til å glede meg, og til å ha bevart barnet i meg.
Stikkordet og utfordringen er gitt av Utifriluft. Dette gjør hun hver helg, og det er SÅ koselig!!! Jeg gleder meg til dette hver helg, for Margrethe er så flink til å finne fine stikkord 🙂
Noen ganger trenger man litt trøst.. Det kan være noen som gir deg en klem. Eller du kan ordne trøsten selv med sjokolade eller litt shopping. Nå høres dette kanskje ut som en unnskyldning for å spise sjokolade og å shoppe. Og LITT unnskyldning er det muligens. Men det er IKKE jug at jeg trengte litt trøst i alle fall.
En av de beste kollegene jeg har hatt på jobb sluttet i dag. Hun er en enormt flott kollega, og et kjempefint MENNESKE. Tror det er derfor hun er så god i jobben sin. Utdanning og litt erfaring er også viktig, men hvem du er som menneske har enormt mye å si når du jobber med barn. Så jeg VET det vil bli et stort savn.
Så da vi var ferdig på jobb, lusket jeg slukøret innom noen butikker på vei hjem. Sjokolade var HELT lov.. Og så kom det jammen en bukse i posen min også, etter en tur innom UFF da jeg var nesten hjemme.
Jeg kunne jo latt som jeg har gått i kjole på jobb i dag… Men det ville i tilfelle vært skikkelig JUG, og jeg hadde blitt avslørt av folka på jobb… De så jo at jeg gikk i bukse.. Men…jeg skiftet når jeg kom hjem da! For å feire litt inngangen til helgen.
Og for å vise deg hvor festlig alle de svarte klærne mine blir med en fargerik jakke til. Jeg går jo mye i svart på jobb, t-skjorter, langermete svarte gensere. Det føles mest riktig når man sitter i undervisningen, siden elevene skal se hender som beveger seg. De skal orke å se på det en hel dag. Og “tavlen” bør ikke være full av farger, mønstre og andre forstyrrelser.
MEN… det er ingenting veien for at jeg kan ha enten en morsom bukse… eller en fargerik jakke når jeg går til og fra jobb. ELLER selvfølgelig også i fritiden. Da liker jeg godt å fargelegge dagene, siden de i etter min mening bør være litt svarte klesmessig i hverdagen.
Så litt “kjolefredag” etter arbeidstid. Og litt fremvisning av ny jakke.
I går var en av de gangene jeg bare falt. Egentlig var jeg bare ute en tur for å kjøpe salt, og smør. På vei hjem igjen tittet jeg raskt inn gjennom vinduet på Fretex Arkivet på Løkka, og stirret RETT i “øynene” på en fargerik liten sak. Gjennom vinduet altså!!
Oi!! Jeg må inn å prøve!
Inn med salt og smør og hele meg, og strente rett bort til denne. Prøvde ute i butikken. Hadde ikke tid til å gå i prøverommet en gang. Var i gang med middag. Prøvde den, og var ute igjen på 3 minutter.
Den var jo MIN! Det kunne jeg jo se på lang vei.
Jeg hadde en liknende før, men den var mye tynnere, og gikk hull i fort. Den er long gone… Denne er i myk, men litt tykkere bomull. Jeg kan begynne å bruke den nå, og fortsette utover hele vinteren.
Jeg bare falt! Hardt! Og siden den ville være med hjem, så fikk den det 😀 Skal nok ta en photo-shoot med den etter hvert…
For noen er det å gå opp den trappa, spankulere ut på tuppen av stupe brettet og kaste seg ut i det et skikkelig “rush”. Uansett om man kjenner det man kaster seg ut i er det et kick liksom.. Disse NOEN går med raske skritt opp trappen, tenker ikke på konsekvensene, men bare regner med det går bra… Uansett om de har flytevest, sikkerhetsnett ja…du skjønner…?
For andre er det å gå opp den trappa nok i seg selv. Man har kanskje blitt puffet eller dratt opp der også, egentlig rimelig mot sin vilje. Man føler man MÅ. Man er livredd at det man kaster seg ut i skal vise seg å være et underlag av stein, fjell eller annet som garantert gir alt annet enn et “godt rush”. Man ser for seg et kråkestup, et splætt og noe alt annet enn et vakkert syn der nede på underlaget. Fordi man ikke får forberedt seg godt nok, med så mye som en bitteliten fallskjerm en gang.
Det er ikke noe godt å være den som alltid må være så himla forberedt. Det er ikke noe godt å ha så stort behov for fallskjermer, flytevester og sikkerhetsnett før man begir seg inn i noe. Det er ikke noe godt når Ludviken i en tar over for mye.
Noen ganger blir jeg sint og lei av å være sånn, og det gir meg dager som i går.
Takk til alle som kom med oppmuntrende ord her inne på bloggen i går. <3
Og takk til mine to herlige kolleger på jobb, som ga meg de ordene jeg trengte i dag etter en litt crappy natt og morgen <3
Jeg har skrevet om temaet “å hoppe i det” før også, med egne tegninger. Det finner du hvis du klikker på linken.
Man er litt gretten på innsiden, uten helt å vite hvorfor.. Man får ikke helt tak i det. Man vet bare at det er litt slitsomt.. Man er for trøtt. Hele dagen. Det er for varmt. Ikke bare litt, men VELDIG. Folk man trenger å høre snakker for lavt. Ellers snakker folk for høyt, på trikker og baner. Om HELT irriterende ting. Folk presser seg PÅ trikken før man får kommet seg av. Mennesker i rulletrappene i butikkene står på feil side, og slipper ingen forbi.
Trikken skriker i bremsene minst 10 ganger forbi vinduet. Brillene er møkkete IGJEN, enda de nettopp har blitt pusset. Hodebunnen klør, man er småkvalm og har vondt i hodet, men har likevel lyst på sjokolade.
Til slutt er man litt gretten på utsiden også, og ganske så ugrei. Man har 100 grunner for å være blid og omgjengelig, men “velger” i stedet å slippe løs “monsteret”…
