Komplimenter er skikkelig koselig å få.
Komplimenter er noe vi alle burde gi hverandre mye oftere enn det vi gjør.
Komplimenter gjør en glad.
Komplimenter er samtidig noe skikkelig rare greier.
Det er ord som kommer fra omverdenen. De rettes mot oss, som en slags ros. Og veldig mange blir VELDIG, VELDIG flaue, og kommer med “forsvarstaler” som for å fjerne det man akkurat har fått høre..
“Så fin du er i den kjolen”
“Søsteren min kledde den mye bedre, det er skikkelig rart at jeg i det hele tatt får den på meg”
“Så flink du er til å synge!”
“Jeg er jo ikke akkurat noen ny Katie Melua. Synger for det meste i dusjen. Jeg visste ikke at det var noen andre enn meg her akkurat nå…”
Det er jo ment som en hyggelig gest fra den andre, og så reagerer mange som det skulle være noe negativt som man må forsvare..
De siste årene har jeg fått noen komplimenter fra fremmede på hårfargen min. Sagt på en sånn måte at jeg skjønner de mener det. Det har vært et par unggutter. Senest en i dag, på trikken. Som tok kontakt for å fortelle meg hvor fantastisk fin hårfarge jeg hadde.
Og jeg ble jo glad! Jeg takket pent jeg. Smilte og takket.
Som om det var noe JEG skal ha æren for liksom!!
DET er rart det! For når man får komplimenter for sånne ytre ting så er det jo egentlig innmari rart. Det er jo ikke som om JEG har æren for det liksom. Det er jo ikke noe jeg har GJORT, som fortjener noe ros. Det er jo ikke et talent jeg har, eller noe jeg har oppnådd ved hjelp av hardt arbeid.
Hårfargen er jo påført, og det kan alle se.
Likevel så blir jeg glad.
Jeg regner vel med at jeg KLER DET i det minste. At folk ikke ville sagt noe om det ikke kledde meg.
Så jeg takker pent jeg, selv om jeg ikke har gjort annet enn å kjøpe en boks Olia og klint i håret.
Helt klart. Komplimenter er noe rare greier. Men veldig hyggelig da!
