God morgen fra “påskefjellet”! Neida… har ikke noe hytte vet du…heller ingen bil å reise til fjells med… Men jeg har likevel klart å skade meg i “akebakken”, “fjellet” eller hva vi skal kalle det..
Jeg er sikker på at dette er karma!… 😉 Når det er påske skal man nemlig holde seg for seg selv. Traske rundt innafor de 4 veggene man har vært innafor de siste 12 månedene. Jeg har jo ikke noe problem med å forstå det, EGENTLIG… Men sånn i rykk og napp så røsker det litt i “rampefoten”.. Jeg bestemte meg for å bytte vegger for et par dager. Jeg krysset grensa!! Det finnes nemlig ikke grensevakter mellom kommunene (hysj), så jeg tok turen over til nabofylket, som jo ikke er anbefalt egentlig.. Nå er smitten like stor i begge fylkene omtrent, og jeg skulle bare på hjemmebesøk til søsteren min, som bor alene. Så sånn EGENTLIG skulle det nesten være innafor. HUN har nemlig lov å ha besøk. Men kanskje ikke av meng?
I alle fall skulle vår lille kveldstur opp mot en topp i skogen lage en litt trøblete start på påsken… Med isete partier, og en Frodith helt “brodde-løs” gikk det som det måtte gå: Jeg falt med dunder og brak på isen. Og med en kropp som ikke har rørt særlig på seg på i alle fall et år, så skal jeg love deg det smalt!!! I alle kroppsdeler! Jeg falt tungt! Smalt begge hender i bakken så det sang. Blodårene spratt blå og klare opp, som blåveis en vakker vårdag…Bare disse var ikke særlig vakre. Blødde litt også..
Fikke stavret meg hjem til søsters. Møtkkete og forslått. Vasket og forbandt meg. Plaster på en hånd og “bandasje” på den andre. Ikke særlig stas med sånne fall for meg som bruker tegnspråk daglig…
Men selv om “karma is a bitch” så er ikke søsteren min det! 😀 Hun hadde nemlig laget verdens koseligste “hotel-rom-overraskelse” til meg. På puten lå mini-påskeegg, kylling og en påskegave!!
Bittelitt snop i egget så klart. Men klarte å få “kjørt i meg” en hel masse som “lå utafor” egget også….
Og påskegaven: En skikkelig fin Mummi-kopp!! Den heter visst vennskap. Søsers og jeg er jo verdens beste venner, så dette var veldig passende. Det var SÅ koselig med gave <3
Så selv om helgen startet litt teit, har jeg det som plommen i egget. Jeg koser meg jo maks sammen med søsters. Og føler jeg er verdens heldigste som får være på ferie her et par dager. Og i dag er hånden bittelitt bedre enn i går. Så dette går seg til 🙂
Hvis du kom inn her for noen saftige avsløringer, så må jeg nok skuffe deg. Er ting hemmelig, så legger man det ikke ut på blogg. Da er det jo ikke hemmelig lenger…
Nei…jeg har et liv som er så hemmelig innimellom at jeg sjelden får tilgang til det selv en gang… Jeg snakker om hva som skjer når vi sover. Livet i topplokket, når vi “ligger til lading” noen timer.
Vanligvis sover jeg som en “pølse i brød”. Ligger helt rolig, som pølser gjør, og rører overhode ikke på meg….(slik en pølse på grillen kanskje ville gjort….Et lite sidespor 😀 )
Jeg sover uten en lyd, knapt så jeg puster, og som du sikkert skjønner det er rimelig stille i topplokket også. I flere år har jeg vært nesten totalt uten drømmer. Det sies at man drømmer hver natt, men mine har altså vært så hemmelige at jeg ikke har fått tilgang til dem selv en gang….
Siste månedene har jeg drømt mye. Husker ikke MYE av dem, og de er veldig lite spennende. Men det jeg husker er at jeg hele tiden kommer for sent, eller KANSKJE kommer for sent. Som om det å komme for sent skulle være en stor forbrytelse. Det er mye i kategorien: for sent til utsjekking, kanskje ikke rekke flyet, kanskje ikke rekke toget osv.
Nå er jeg en person som ALDRI kommer for sent egentlig. Jeg er alltid minst 10-15 minutter eller mer for TIDLIG ute, til avtaler, til reiser og til jobb. Så hvorfor denne bekymringen for å komme for sent…? Det er mulig den “nattlige Frodithen” faktisk lever et helt annet liv enn jeg vet om…siden jeg sjelden får tilgang på aktivitetene hennes, og siden dette har begynt å dukke opp som et gjentakende tema NÅR jeg får tilgang på deler av “mitt hemmelige liv”…
Ha en fin dag, og behold hemmelighetene dine for deg selv 😀
Her går livet sin vante gang.. Litt som en hamster i et løpehjul. Samme hver dag…eller hver runde liksom… Ikke det at det jeg gjør er kjedelig. Egentlig litt variert også som du kanskje vet. Det er bare innafor de samme veggene ….dag ut og dag inn..
Etter jobb stakk jeg en ørliten tur på butikken. Dagens høydepunkt! Ikke stort annet å ta seg rundt her 😀
Men…til helga tar jeg en miniferie hos søsters. Bare oss to. Gleder meg som en unge. Tenk at å tilbringe tid med søters et kvarter utafor Oslo skulle føles som å reise på jordomseiling omtrent!
Man skal være sammen med så få som mulig i påsken. Og jada…det skal jeg! Jeg kan love deg at det ikke er mange JEG ser om dagen. Har ikke gjort på månedsvis.
Deilig vårvarme her om dagen. Kan snart gå uten anorakken ute. Fantastisk følelse. Jeg tenkte på det da jeg for ut døra i dag. Jammen meg har vi ikke klart å komme oss gjennom denne vinteren også, det trodde jeg NESTEN ikke skulle gå da vi startet. Men det gikk…og for min del har det gått RIMELIG greit også etter hvert.
Nå er det snart over…mørket. Og vi har en fin vår framfor oss, som du ser er jeg på startstreken 😀
Jeg har aldri vært opptatt av klatring.. Du tenker kanskje jeg tuller? Jeg virker jo rimelig opptatt av å klatre både i trær, klatrestativer og innimellom fjellvegger…
Joda, sånn rent bokstavelig talt så liker jeg å klatre..
Men jeg snakker om litt mer overført betydning. “Klatring” i den forstand at man skulle ønske å være et annet sted enn der man er….BLI noe annet enn den man er allerede.. Jeg har aldri ønsket DET!
Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg ikke kunne tenke meg flere oppgaver, større oppgaver, mer ansvar, være leder for ditt eller datt. I jobbsammenheng, eller i andre sammenhenger.
Mange ser oppover….Tenker at der oppe er alt mye bedre.. Man får bestemme mer, være der alt skjer, får mer oversikt..
Jeg er egentlig veldig fornøyd med der jeg ER… Har alltid vært det.. Likt meg “på gølvet”. Være nært på det jeg forholder meg til.
I jobbsammenheng betyr det for meg å jobbe med barna. Få være en del av barnas vei fra små til litt større. Vite at man kanskje har bidratt til at de har lært noe, om verden, livet, og seg selv. Ikke noe gir mer mening enn det, spør du meg..
Så kan de som er flinke med ting “der oppe” gjøre den jobben. Det er en mye bedre fordeling synes jeg 🙂
“Man må aldri slutte å prøve, for det er i slike stunder, når man tror man skal drukne, at man plutselig lærer å svømme” ( Sitat: Frodith)
Ja, er det ikke slik livet er innimellom da? Man står der og “trår vannet”, prøver seg kanskje på noen febrilske “svømmetak”, mens det føles som oppgavene og livet generelt stiger som vannet ved flo sjø… Da gjelder det å ikke gi seg! Febrilske “svømmetak” funker en stund. Det er også mulig å be folk om hjelp. Folk liker bedre å være “badevakter” og “svømmeinstruktører” enn du tror. Det er godt å hjelpe andre. Etter gjentatte øvelser i “vannet” der…eller i livet om du vil, så lærer man seg etter hvert å “svømme”. Man lærer seg LIVET..
Gi aldri opp! 🙂
(En liten reprise på et ordtak jeg laget for noen år siden)
Vel…det er kanskje ikke det helt imponerende “fjellet” ala Rocky Mountains, men jeg gjør da mitt til å prøve å innbille deg at jeg befinner meg HØYT til topps i en fjellvegg i alle fall.
Sannheten er jo at det er kun få centimeter under meg….Men sånt klipper man vekk. Må jo prøve å imponere LITT!
Jeg fant ut at sokkene ville bli synlige og fine i fjellveggen der. Har gått med dem i hele dag jeg, men jeg har ikke fått så mye som et blikk eller kommentar på ulikhetene. Nesten litt skuffende….Jeg tenkte kanskje man kom litt i snakk om verdensdagen for Downs Syndrom med folk der ute, når man signaliserte at man “rokket sokkene”.
Når jeg tenker meg om så jeg INGEN andre med ulike sokker i dag heller… Hm.. Ja-ja.. Jeg har i alle fall “rocket sokkene”, og det er første gang jeg har gjort utendørs faktisk.
Blir litt flirete av å prøve overbevise om at jeg er HØYT til fjells…
Ser du sokkene NÅ!! (Kari fotograferer og holder styr på detaljene :-D)
skal selvfølgelig Solfrid slentre sorgløs sørover “streeten” Sola skal skinne Snakketøyet skal sludre, skravle og skrike Sjelen skal sluke strålende syn
Sokkene skal sprake Sammensatte, ikke SAMME Sokkenes søndag skal skamroses Setter søkelyset på spennende skilnader
I dag, 21. mars, er dagen hvor mange “rokker sokkene”. Det er verdensdagen for Downs Syndrom. Ved å gå med forskjellige sokker, setter vi fokuset på at vi er forskjellige, og at det er fint å være annerledes.
Jeg vekket fuglene i dag som vanlig. JEG kvitret allerede i 5 -tida, og måtte minne fuglene på at dette var ikke noe tidspunkt å ligge å “dra seg” på, på en lørdag..
Kom meg i klærne, og var ute før HELE resten av Oslo hadde kommet seg ut i alle fall. Lurt å være tidlige ute.
En bitteliten photoshoot for meg selv. Fordi jeg synes det er gøy. Fordi jeg blir glad å ikle meg fargerike gevanter og ta bilder. Fordi det er deilig å strekke hendene i været og kjenne luften og sola. Fordi det er vår….
Kjolen kjøpte jeg for 7-8 år siden. Desigual. Skjerfet fikk jeg av Kjersti til jul.
Det er godt å ha fri, å være frisk, å kunne strekke armene i været og kjenne at jeg er glad for å være meg 🙂
1, 5 uke igjen….og så er det en aldri så liten påskeferie jammen meg!! Og da er det så klart bestilt mengder med sol, så jeg kan begynne årets skygge-foto-knipsing. Jeg elsker å fotografere skygger av alle slag, og jeg har hatt årlige Peter Pan-utstillinger i mitt eget lokale “Galleri Frodith”. Det er mitt lille virtuelle tegneserie-galleri her inne på bloggen.
I fjor ble det ingen utstilling. Men i år MÅ vi få til en liten utstilling igjen. Jeg har begynt oppvarmingen i dag.
Litt må man ofre for å få noen annerledes skyggebilder… 😉
Ballerinaen….?
Og påskeharen kanskje?…. Eller er det en snegle…? 😀
Folk så LITT rart på meg i dag, men “who cares”, jeg kjenner dem ikke uansett 😀
Dette beskriver mange av mine tanker. Mange går glipp av glade dager fordi de ikke kjenner etter. Hverdagene kommer og går, og man kan lett gå seg bort i gråheten om man ikke ser litt etter fargene… Den daglige “kverna” surrer og går, og det sette seg en litt NUMMEN følelse i magen, om man ikke kjenner etter om det av ulike grunner KILER litt i magen.
Kanskje sitter man og venter på at Lykken skal komme med diger fargesprakende pensel og male verden klar for en, før man har våknet på morgenen. Kanskje sitter man og venter på a Gleden skal komme med verdens største hånd, og slå med knyttneveslag i mageregionen så man virkelig kjenner det!
Sånn er det ikke for meg…Kanskje hadde jeg det sånn som yngre, men erfaring har lært meg at den lille lykken og de små gledene er der, hver dag, bare man kjenner etter og leter litt 🙂
Etter tips fra Margrethe fant jeg ut dette om dagen i dag:
FNs generalforsamling vedtok i 2012 at 20. mars skulle være den internasjonale dagen for lykke, og det var landet Bhutan som var forkjemperen for å innføre en internasjonal dag for lykke. (Kilde: www.fn.no)
