Vi hadde avtalt på forhånd da, Kjersti (Minmatgaleverden.no) og jeg: Å ta et lite treff på Messenger. Lenge siden vi har sett hverandre, helt siden i sommer faktisk. Planen var jo å ta en tur på hytta hennes i høstferien, som vi har gjort et par høster nå. Men coronaen satte en stopper for det.
Vi snakket om å “ta det igjen” på et eller annet vis, når det blir litt lettere å reise igjen 🙂
Så gikk jeg ut og fikk kommet i gang med julegaver. Startet opp med de som skal med posten. F eks til Bergen 😉 Til Kjersti… Hi-hi..
Det er mye snakk om at det blir en annerledes jul. Og det blir det kanskje…for noen. For meg er egentlig hver jul sin EGEN. Og litt annerledes. Det er et nytt år, nye opplevelser, nye møter, nye samtaler. Jeg synes at det er fint at hver jul “står på egne bein”.
Men jeg skjønner jo hva folk mener da. På grunn av Coronaen og alt det der. Det blir kanskje færre folk, og annerledes feiring i ANTALL mennesker og klemmer rundt forbi i år. Men jeg merker at i alle fall førjulstiden er ganske lik på mange måter. Nisser, lys, og julesanger er her i år også! Ganske så gjenkjennbart. Og det er egentlig veldig deilig.
Jeg er egentlig veldig lite “julete” av meg til vanlig. Bortsett fra julekalenderen jeg har pleid å ha på bloggen, og akkurat julaften (pakker og mat er gøy :-D) så driver jeg mest med “vanlige” ting i juleferien. Ikke så MYE besøk hit og dit uansett, så det blir ikke noe stor forandring for meg. Men jeg kjenner at i år synes jeg det er deilig med de små “julete” tingene, som minner meg om at noen ting endrer seg ikke.
Så her blir det nisselue i dagene fram mot jul, hjemmekontor eller ei 😉
Det falt plutselig ned en setning i hodet mitt. Kanskje på grunn av at det er så mye som ikke er så viktig her i livet., men som likevel nesten ser ut til å OVERTA folks liv. Det er mye folk rundt om kring bryr hodene sine med, som gjør dem lei seg. Det er mange ting i verden som får FEIL fokus. Det er mange ting som får et fokus det absolutt ikke fortjener..
Så hvorfor er det sånn da? At vi går rundt med nesene i helt feil retning? I retninger vi VET er feil…I stedet for å sette fokus på ting som betyr noe? Noen ganger trenger vi en puff i riktig retning. Noen ganger trenger vi å bli vekket litt, for å komme ut av det “sporet” vi har forvillet oss inn på. Noen ganger trenger vi at noen hjelper oss å sette “spot-lighten” på de ting som betyr noe:
Jeg er i skikkelig julemodus! Eller “nissemodus” kanskje…
Etter uker med hjemmekontor, MYE jobbing og corona-regler som gjør livet LITT mer TREGT enn til vanlig, var det skikkelig deilig å komme seg ut for å treffe Karidansen i dag.
Jeg har vært skikkelig “nissete” på jobb siste uken, da det har vært siste uken med elever for meg før jul. De kommer jo ikke fysisk til oss, pga smitten, men vi har digital opplæring i stedet for.
Ingen grunn til å ikke kunne “nisse seg litt” siste uka likevel! Så etter å ha varmet opp med 7-8 åringer i går på skjerm, var jeg klar for litt “nissing” LIVE med en på noen-og-femti. 😉
Først var det bare TULL med henne…Fikk ikke kontakt…
Og når jeg FIKK kontakt, så var det bare tull med henne likevel.. 😀
Men vi fikk da ETT, hvor vi ser riktig så snille og uskyldige ut, og ikke det minste “rampete” ut…
Kos med nisse -date med Karidansen. Skravling, oppdatering på forskjellig, kald grøt, kaffe latte og limonade. Stort bedre kan ikke en lørdag bli spør du meg!!
Hver dag er en ny liten begynnelse.. Er du ikke enig? Etter å ha “svimet av” noen timer starter man liksom på nytt. Hvis du gjorde noe i går, som du ikke er helt fornøyd med, kan man alltids endre det dagen derpå. Man restarter… Man trenger ikke vente til mandag med å begynne…Eller til etter nyttår….
Det er jo selvfølgelig greit å begynne på nytt “i neste sekund”, men det kjennes liksom ikke som å begynne på nytt på samme måten.. Etter å ha lukket øynene og skrudd av hodet for noen timer derimot, når sola titter opp fra horisonten (uansett om det er regnvær ute), det gjør liksom litt mer susen..
Det er ikke sånn at jeg har så mye jeg angrer på i dagen i dag, så jeg TRENGER en ny start. Men jeg liker tanken. Jeg liker tanken på en blank dag, hvor jeg kan gå ut å male verden og livet sånn som JEG vil ha det. Hver dag!
I dag våknet jeg kl 6. Finnes det noe bedre enn å sitte i sofakroken med en kopp kaffe, våkne litt, se nyheter på tv, sludre med samboeren og bare glede seg til alt som ligger foran en?
(bildet tatt en gang på 90-tallet tror jeg)
I dag skal jeg til søsters, sammen med brorsan og svigerinne. Det blir kos. Uansett hva vi skal gjøre, kos blir det. Bare samværet er kos i seg selv <3
En litt rar overskrift muligens. Men likevel VELDIG beskrivende for dagens hendelse.
Det var lørdag, og tid for å lufte snuten litt. Blir ikke mye av det i uka, så jeg var klar som et egg. Gjorde meg lekker, for å møte verden utafor. Vel…så lekker man kan bli når man nesten hele tida må ha munnbind på..
Men jeg sminket meg, og når jeg gikk hjemmefra så jeg riktig så fin ut.
Så var det på med munnbindet, ganske så fort. For skal man innom en butikk, så MÅ man ha det. Noe annet som må på er brillene, for å få sett noe…Eller jeg ser jo ikke stort MED dem heller egentlig, for de dugger jo med EN GANG jeg tar dem på nesten, når jeg har munnbind på…Brillene dugger, jeg svetter, og det er fuktig både her og der…
Når man er på café, så må man ha munnbind på i køen, men har lov å ta av ved bordet. Så etter å ha kjøpt kaffe, satte jeg meg. AV med munnbind, og AV med briller. Måtte jo ta SELFIE så klart.
Følte meg ganske så fin fremdeles jeg. Tok flere selfier, så gjennom dem, UTEN briller, og tenkte at dette ble fine bilder til bloggen.
VEL….de bildene får du IKKE se!!
For sånn ca to timer etter jeg kom hjem, så jeg meg i speilet, MED briller…Og jeg fikk omtrent SJOKK! Hadde jeg gått sånn ute???
For 54 år gamle øyne, ser INGENTING tydeligvis. “Øyevippene” hadde flyttet seg flere milimeter oppover, og var nesten på vei over øyenbrynene.
Hadde jeg gått sånn ute blant folk??! Og på café?? Joda…når jeg sjekket bildene etterpå….MED briller… er det tydelige “øyevipper” på vidvanke….
“Livet skal ikke være som en roman vi har fått som gave, men som en roman vi selv har skrevet.” (Sitat: Novalis.)
Slik tenker i alle fall jeg på det: Livet er ikke en bok man bare får i fanget liksom…Slik at man skal sitte der å bla…og vente på at det skal komme noen morsomme historier.. på en eller annen side
Man må faktisk skrive romanen selv. Ta fram pc-en eller blyantene, fargene, og kanskje til og med noen bilder..og skape den romanen selv. Lage kapittelet om reisene.. Lage kapittelet om rosarød kjærlighet.. Eller om helt VANLIG kjærlighet. Lage det skumle kapittelet mot slutten av romanen… Eller lage en hyggelig, lykkelig slutt.. Lage innbindingen og det hele..
Lage sitt liv..
Skriver du “din egen historie”? Eller venter du på at noen ANDRE skal lage den for deg?
(Nok en liten reprise i mine lille filosofering om LIVET)
Det er mange rare tanker som dukker opp i disse dager. I forhold til dette med Corona, smittevern og oppførsel. Og man blir stadig sittende å lure på hvor flink er FLINK NOK i forhold til å overholde reglene.
Jeg liker jo å være flink, så klart for å skåne folk for smitten. Men jeg liker å være flink sånn generelt også, fordi det er viktig å gjøre det rette. Så når er man flink NOK da?
I hele denne perioden med Corona har jeg knapt nok nyst EN gang, og kan bare erindre et par “kremt” i juni en gang, som antagelig skyldtes tørr hals.
Altså jeg er så frisk som noen kan bli, og har vært det i over et år snart.
Likevel gjør jeg meg som jeg har fått beskjed om: går langt unna folk og spriter meg på hendene både på vei INN og på vei UT av butikken. Jeg bruker munnbind både ved kollektiv transport og i butikken. Og jeg bruker dem riktig: tar på sprit før jeg tar de på meg, har riktig side ut, fester neseklypa godt på, og dekker til både nese og munn. Jeg drar den godt under haka, og tar ikke av munnbindet før jeg er ute igjen. Jeg kaster det så klart i en søppeldunk, og tar den selvfølgelig ikke på meg igjen etter en stund. Altså ikke som “visse andre”: drar det opp og ned med corona-infiserte fingre, prater og spytter og herjer med den munnbindet dagen lang…
Jeg kaster, spriter hender og går hjem og setter meg….For man skal sitte mye for seg selv i disse dager…
Og det er her spørsmålet av og til dukker opp: Hvor flink skal man være?…HVOR mye skal man være alene? Hvor kjedelig bør man ha det for å være FLINK NOK i kampen mot Coronaen? Er det egoistisk å lure seg til en “litt” unødvendig tur med trikken for å komme seg ut i marka? Eller er det innafor? Hvis jeg har en litt for hyggelig dag utenfor husets fire vegger, kanskje til og med på en kafe, betyr det da at jeg har bidratt dårligere til smittevernet da?
Vi har forskjellige grenser på dette, og helt klart forskjellig samvittighet og tanker og følelser om dette som herjer rundt oss nå. Det må være greit, for den eneste man kan få gjort noe med er seg selv…Så kanskje man ikke skal være SÅ streng med seg selv heller? I det minste unne seg noen “ulovlige” turer med trikken, for å komme ut i naturen, slik at man holder ut den perioden som gjenstår 🙂
Ja…ikke ALT da kanskje… Men mye! Og nå sier jeg kanskje litt mot meg selv, og det jeg skrev i morges HER, men det får våge seg… Det er lov å flere tanker i hodet på en gang…
Jeg mener nemlig at mye handler om attitude. Med den rette attituden kan man komme langt. Kanskje til og med akkurat dit man vil. Har man en sterk overbevisning om noe, og man har den rette attituden i tillegg, tror jeg man kan “selge” hva som helst. Det hjelper å ha et godt snakketøy så klart, være klok og ha mye kunnskap. Men det hjelper ikke det spøtt om man ikke har den rette attituden. Folk vil sovne før du har åpnet munnen.
Men går man på…som om man mener det…uansett hva det er man prøver å overbevise om, så tror jeg folk er solgt. Man kan “gjøre gull av gråstein”.
Så man bør ikke gi seg! Ta fram overbevisningen din, og litt av den attituden du har boende i deg, miks det sammen og server akkurat det du vil!! 🙂
