Jeg tenker ikke sånn som at helgedagene er røde, som er en opplest og vedtatt “sannhet”. Nei…jeg tenker mer som hva man assosierer eller “føler” når man hører navnet på dagen. Hvilken farge faller ned i hodet på deg når du ser ordet eller hører noen si det?
Hvilken farge har mandag?
Hvilken farge har tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag??
Jeg ønsker svar fra deg i kommentarfeltet, og gjerne noe om HVORFOR er du tenker som du gjør. Mine svar kommer så klart senere 🙂
En sommer er på hell…I alle fall i navnet.. August er godt i gang, og ferien er over. Men jammen henger det i litt sommer likevel. Vi suger til oss hver stråle med sol. Vi svever avgårde de siste, fine, lyse sommerdagene. Dagene setter spor. Grønt. Frodig. Friskt.
Jeg nyter. Jeg tar de inn. Gjemmer de i minneboken min. Sparer dem til en dag langt der framme. En dag der verden har mistet fargene sine..Men hvor man i aller høyeste dag TRENGER dem.. Da tar jeg de fram, og nyter de enda en gang.
Det mases mye om å holde avstand. Med rette! Det mases mye om vaske hender. Med rette! Det mases mye om å holde seg hjemme når man er syk. Med rette! Det meste er greit å forholde seg til, og de fleste rimelig oppgående folk over 6 år følger faktisk dette. Så godt de kan. Hvis man har mulighet vel å merke.
Nå er jeg faktisk ikke ute etter de ungdommene som gir f…og fester rumpa av seg i helgene, med opp til 100 personer til stede. Det er de fleste enige om at er rimelig DUST, jeg gidder ikke bruke mer energi på det faktisk. Hjelper ikke det spøtt!!
Så hva er problemet med avstand da? Hvis det ikke gjelder hemningsløs festing på Oslo vest? Jo, det gjelder faktisk kollektiv transport .. For en del av oss MÅ på jobb andre steder, så lenge ikke arbeidsplassen sier at det er lock down og full fres på hjemmekontor. Og for å komme på jobb er det ikke alle som kan gå, kjøre bil eller har sykle. Det er kollektiv transport som gjelder. Problemet er: Hvordan i all verden skal vi holde avstand der inne i sildetønna, når det overhode ikke er noe “rom” å oppspore?? Det er UMULIG å holde avstand på 1 meter til andre folk i en trikk hvor dørene truer med å “sprenges” fordi den er smekk overfylt når den ankommer holdeplassen!
Så hva gjør man da? Jo man har fått beskjed av myndighetene om å vente på neste trikk.. Hva hvis neste trikk er like full? Hvor mange trikker skal jeg vente på før jeg kan gå på?
Forrige uke var det ikke samme “trøkket”, og om morgenen er jeg så tidlig ute at det er greit med avstand. Men nå på ettermiddagen ser det ut som det er økt massivt siden forrige uke. Og jeg blir litt fortvila.
Hvorfor kan det ikke sørges for at det er satt opp trikker og baner med mange nok vogner? Hvorfor kan det ikke settes opp hyppigere avganger? Hadde jo blitt flere arbeidsplasser til og med…
“NOEN” må ordne litt så man har mulighet for å holde den derre metern!! For sånn som det er nå så kan ikke jeg klare det i alle fall. Og jeg nekter å stå timevis på en holdeplass å blomstre, mens den ene trikken etter den andre fyker forbi. Hvem denne “NOEN” er får Sporveiene og myndighetene diskutere. For å BARE mase om å holde avstand er noe tull, så lenge det er fysisk umulig for oss å gjennomføre..
Om jeg er klar over at det ikke er lov å bedrive JAKT på husdyr? …Heh!…Jo…på en måte…Med pil og bue…eller gevær…eller hva man nå bruker når man jakter på annet “storvilt” så!! Da er jeg klar over det. Men jeg driver jo ikke med sånn jakt..Jeg skader ikke dyrene.. Jeg jakter med kamera.
Og er DU klar over hvor vanskelig det er å finne et 4-beint husdyr midt i hovedstaden, som IKKE er en katt eller hund?? Skal love deg det krever en del å oppdrive et slikt!!
Nå har jeg styret med denne foto-utfordringen min i lang tid, og jeg strever med en del oppdrag. Krever mye arbeid for å få de på plass. Jeg elsker å jakte rundt, men har ikke tid midt i uka. I dag derimot hadde jeg tid. Og det var ikke “måte på” hvor mange 4-beinte som “bød seg fram” oppe i Ekeberg husdyrpark 😀
Jeg endte opp med et par ponnier. Og håper Hanne Beate, som ga meg denne utfordringen er fornøyd med løsningen? Oppgaven lød som du ser:
“Husdyr på 4 bein. Ikke katt eller hund”
Så da anser jeg utfordringen som gjennomført! Eller hva sier du Hanne Beate?? 😀
Det er jo ikke det!….Viktig å lure ANDRE liksom… Og i dag tror jeg ikke vi lurte noen som helst, Karidansen og jeg, der vi kjaset og puffet og peste oppover bakkene til Ekebergparken…. Fint treningstøy, javisst, men med tunga ut av kjeften og sveisen på “halv tolv” tror jeg hvem som helst kunne se at her er to “ulver i fåreklær”….Eller to halvslappe fisker i “treningsklær”..
Men etter litt mat inne ved husdyr-parken, var energien på toppen igjen. Kunne nesten forveksles med en “sprek fole”…. Eller en liten ponni…. Alt etter som…
Trim, gode samtaler og naturopplevelser. Kan ikke blir stort bedre egentlig, kan det vel?
Ekebergparken er et topp sted. Karidansen er topp selskap. JEG har hatt en topp dag!
I går så jeg noe som sjokkerte meg! Jeg er ikke SÅ lett å sjokkere, bare så det er sagt. Tolererer en del. Er en fri sjel. Er åpen for at folk må få leve livene sine sånn som de vil, så lenge det ikke skader andre. Litt Kardemomme-lov- styrt på en måte: “Man skal ikke skade andre. Man skal være grei og snill. Og forøvrig kan man gjøre som man vil”. Men i går ble jeg sjokkert, og jeg mener jeg har godt grunn!
Jeg og Hr Frodith satt jo der på fortausrestauranten og tittet på folk som føyk fram og tilbake: Foreldre med barn som tuslet forbi, ungdommer på el-sparkesykler, jenter med grønt og lilla hår, jenter uten bh i gjennomsiktige bluser, gutter på skateboard, menn i høyhælte sko og skjørt…Ja, du skjønner : Mangfoldet?
Jeg trekker ikke på skuldrene en gang. Knapt så jeg snur hodet..
Men plutselig var det noe som fanget øynene mine! Litt mer en de 5 vanlige sekundene.. En far kom syklende forbi. Og foran på magen, i et baby-knytte…slike som er surret foran og bak på ryggen… hang faktisk en baby. Han hadde surret babyen fast i baby-knyttet, (som jo er vanlig når man GÅR tur), og syklet i friskt tempo oppover gaten!! Jeg så de små beina henge på utsiden. Kroppen var antagelig på innsiden av knyttet…
Hva er det som får en voksen person til å gjøre slikt? Hva er det som får et voksent menneske til å tro at det er greit å frakte små babyer på sykkel slik? Til vanlig er det anbefalt hjelm både til voksne og barn på en sykkel. Og har du små barn på sykkel skal de i tillegg sitte spent fast og i spesial-laget sete.
Jada! Jeg skjønner at ikke en baby kan sitte slik… Poenget er: –Man tar ikke med babyer på sykkeltur!!
Jeg vet jo ikke hva som var årsaken til at han hadde babyen med seg sånn. For alt jeg vet var den syk, måtte komme seg til lege i all hast, har ikke bil, vil ikke smitte noen på veien….Gud vet! Jeg vet ikke! Men jeg mener det er feil uansett!
Hva hvis han hadde veltet? Han hadde drept sitte eget barn på et sekund 🙁
Ja, du ser anførselstegnene? Jeg drar jo så klart ikke til syden nå, sånn på ekte…Både på grunn av at jeg faktisk er i jobb, og også på grunn av Coronaen.
Neida.. min “sydentur” har faktisk bare vært i mitt eget hode…Og litt i byen her 😉
Var først ute og svinset med kameraet litt i dag. Jaktet på bilder til utfordringen min.Været har vært nydelig, og jeg tok noen photoshoo-bilder også. HER.
Fant noen grafitti-bilder ved “BLÅ” som jeg ikke hadde sett før. Fargerike og fine.
SÅ kommer “syden-delen”: Jeg og Hr Frodith prøvde nemlig en ny restaurant i dag. Ikke det at den er NY egentlig. Men ny for oss da. Det var ikke en av stamstedene. Og bare det gjør det jo litt eksotisk 🙂
Restauranten heter Sudøst, og ligger rett ved Akerselva, i Trondheimsveien.
Den er ganske populær, og man må egentlig bestille bord der. Vi har nok tenkt at det var litt stivt der. Men det viste det seg å ikke være. Vi fikk en plass, selv om vi ikke hadde bestilt, i restaurantdelen som ligger ute. Under parasoller.
Ååå, HIMMEL, for god mat!! Hit skal vi igjen, det er helt klart. Asiatisk mat. Nydelige smaker. Masse grønnsaker. Kylling. Jeg ble ikke overmett, men spiste opp ALT. Og det gjør jeg nesten aldri. Sitter ENNÅ med masse gode smaker i munnen 🙂
Ruslet innom en kafe etterpå og lesket oss litt. Bare satt og tittet på folk. Som man ofte gjør i syden. Folk farer opp og ned gatene, på stiletthæler, på sparkesykler, rullebrett, mopeder. Det er liv, det er sommer og det er jammen meg nesten ferie for Frodtih en liten stund også!
Jeg er veldig glad i jumpsuiter. Noen er med lange ermer, og kan brukes til høsten. Og noen er mer sommerlige, som denne under her. Felles for jumpsuitene er at man føler seg litt “kosete” i dem. Et annet fellestrekk er at man ikke blir det spor mer spretten av dem.
Jumpsuiter er faktisk ikke ment å HOPPE i heller.Ikke på DEN måten i alle fall.. Den opprinnelige jumpsuiten er laget for fallskjermhopping. Og DET er jo liksom mer min stil….eh…
Denne er jeg i alle fall veldig glad i. Fargerik og fin, romslig og god. Den er bare litt tett opp i halsen. Skulle fått noen til å endre litt akkurat der. En litt mer runding ved halsen, og jeg ville brukt den MYE oftere.
Satt her i morgengryet. Forventningsfull til en ny dag som ligger foran meg. Fant ut at jeg ville gi noen en stemningsfull morgen, eller dag. Derfor lar jeg denne novellen få starte dagen for deg, og for meg. Den ble skrevet for 5-6 år siden, men fortjener en liten reprise nå og da synes jeg 🙂
Den er skrevet ved hjelp av stikkord fra leserne mine, som de ble oppfordret til å gi da jeg la ut bildet under. Med stikkord kom fantasien min i sving
Tassende føtter på plankebordene. Inn i ullsokkene, og gummistøvlene. Vindjakken lett slengt over skuldrene.
Skynde seg ut….må tisse. Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter. Små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel. Rått.
Ikke en lyd. Sola på vei opp.
Da ser hun det. Nesten som penselstrøk. Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt trolsk. Litt mystisk. Fortryllende…
Hun står helt stille. En fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg. En kort stund…så er de borte. Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre. Hun kjenner en ro. Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet som er blitt malt. De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast oppå den grå rimete bakken.
Hun tenker på drømmen sin. Om sin egen lille øy. Med et tårn. Hvor hun klarer seg med fiskestangen. Der alene. Båten har forsvunnet, og hun er alene der på øya, og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. Tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre. Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt. Den gangen. Nå er alt blitt annerledes…
Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt, som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik. Så blir det stille..
Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg. Det kjennes som om det blir kaldere i luften. Hun hutrer lett. Ser langt utover vannet. Ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde? Fra en helt annen periode? Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet, og hun aner at dette må være en STOR fisk…. Om det er en fisk i det hele tatt….
Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene. Vannet er nesten svart nå. Jakken hjelper ingenting. Hun er blitt våt i det lange håret. Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig… Hun blir trukket nedover mot det mørke vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne. Hun vil ikke lenger være der. Ønsker å snu. Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter. Det er umulig å høre skrittene hennes. Øynene ser langt ned i det mørke vannet…. I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?Noe som beveger seg? En grønn skikkelse….? Kunne det være…?
Hun blir stående. Som forstenet. Kan ikke røre seg…. Håret i store flak nedover ryggen. Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…Venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut…
Tenk hvor mange folk du møter gjennom livet. Helt fra barneårene. Små føtter møter andre små føtter, bånd veves gjennom år, og når man skilles er det alltid NOEN som har satt sine spor.
Man vokser til. Skole, studier, jobb. Kjærester, venner, bofellesskap. Man møter og skilles. Noen blir. Andre kommer til. Og i det noen forsvinner, er det alltid noen som har satt sine spor.
Folk berører folk. Ord, skrevne eller talte, smyger seg inn under huden på deg. Lager små merker. Små spor.
Jeg har møtt mange folk som har satt sine spor på et vis. Både der ute, og her inne på blogg. Her på blogg har jeg møtt mennesker jeg kanskje ALDRI ville møtt utenfor. Fordi man i utgangspunktet er ganske ulike. Ulike i alder. I livssituasjon. I det meste.
Men her inne, i bloggblokka, hvor det meste foregår på skrift…. Hvor man besøker hverandre fordi man leser noe man liker. Fordi man “prater sammen” fordi man finner noe som rører en.. Her inne møtes man på en annen måte, og man finner gjenklang i “noe” som man ikke ville ANT før man begynte å prate sammen.
Mange har satt små spor i hjertet mitt, og når de har blitt borte så kjennes det litt trist. Av og til dukker noen opp igjen. Titter innom og sier hei. Og det er utrolig hyggelig! Jeg har hatt en sånn opplevelse denne uken. Med en tidligere bloggvenn. Fantastisk koselig <3
